Tag Archives: Nintendo

Anmeldelse: Luigi’s Mansion (GameCube)

Dette er del 3 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 1. august 2002.

Luigi’s Mansion

Luigi?s Mansion

Hver gang Nintendo har landsert en ny spill konsol, har det kommet et nytt Mario spill. NES hadde sitt Super Mario Bros. 1, med SuperNES kom Super Mario World og Nintendo64 hadde Super Mario 64 . Men med GameCube kom det ikke noe nytt Mario spill (heller ikke GameBoy Advance hadde noe nytt Mario spill), men et der hans bror Luigi har hovedrollen.

Luigi har vært så heldig (!??!?) å vinne et slott i et lotteri han ikke har deltatt i en gang. I sin store glede inviterer Luigi sin bror Mario på besøk. Men Mario forsvinner i slottet før Luigi ankommer. Dessuten viser det seg at Luigis nyvunne slott er fult av spøkelser og at de antakelig har noe med Marios forsvinning. Dermed blir det Luigis oppgave å finne sin bror. På veien får han litt hjelp. Professor Elvin Gadd gir deg Poltergust 3000 og en GameBoy Horror.

Poltergust 3000 er en ryggsekk liknende sak som hovedsakelig blir brukt til å suge tilseg spøkelser, ikke helt ulikt utstyret de brukte i Ghostbusters på 80-tallet (Luigi’s Mansion likner dessuten på en episode fra X-Files, nemlig 6.6: “How the Ghost Stole Christmas “), og til å bevege lommelykten. Dette krever sin trening. I starten er det vanskelig å bevege Luigi samtidig som du skal flytte på sugeren (med C-spaken) slik at du får fanget spøkelsene. Men etter litt spilling er det ingen problemer å beherske begge de analoge spakene. For å suge må du trykke R og siden det også er en analog knapp, suger du mer jo hardere du trykker. For å kunne suge inn et spøkelse, må du få fram hjertet til det. Og det gjør du ved å lyse lommelykta mot spøkelse. Noen ganger må du også gjøre spesielle ting i et rom for at dette skal skje. Vanligvis er det ikke noe problem å finne ut hva du skal gjøre.

Det kan kanskje høres litt kjedelig ut å bare gå rundt og suge til seg spøkelser med Polterguster, men det er det ikke. Rommene er forskjellige og jeg synes det er ganske gøy. Etterhvert får du også mulig het til å bruke Polterguster som vannkanon, flammekaster og “ismaskin” (vann fryster osv.). Dette gir selvsagt spillet variasjon.

Lydeffektene i Luigi’s Mansion er veldige gode og gjenspeiler bra det som skjer i spillet. Har du mulighet til å koble GameCube opp mot et surround anlegg, er det absolutt å anbefale. Da kan du høre hvor i rommet et (eller flere) spøkelse dukker opp. Og det har jo sine fordeler. Atmosfæren i spillet blir mer levende. Musikken er ikke allverden, det finnes kun et musikk tema som spilles om og om igjen i ulike varianter. Men likevel virker ikke dette irriterende. Musikken varier etter hvordan Luigi har det. Luigi nynner og plystrer melodien på ulike måter og det tar ikke lange stunden før også du vil gjøre det samme. Er Luigi nervøs og redd, gjenspeiler det seg i hvordan musikken spilles.

Grafikken i Luigi’s Mansion er et kapittel for seg. Den er rett og slett helt nydelig med sin tegnefilmaktige utforming. Den klarer fint å vise hva GameCube er i stand til å vise av spesialeffekter. Med gjennomsiktige spøkelser, partikkeleffekter som er brukt i flammekasteren og vannkanonen og Luigis evne til å vise følelser. Han har et stort register med ansiktsuttrykk som tydelig viser hvordan han har det. De ulike objektene i spillet har samme fysiske egenskaper som i virkeligheten, bare prøv å sug til deg en gardin eller dusjforheng og du ser hva jeg mener. Imponerende! Spillet er fastlåst i en kameravinkel, dette skyldes at alle knapper på kontrollen er brukt til å styre Luigi og Polterguster. Det gjør egentlig ingenting. Når du går innover i et rom eller nedover en korridor, blir vegger og ting som er nærme deg halvgjennomsiktig og dette fungerer veldig bra.

Det finnes vel egentlig bare en negativ ting med spillet; det er ganske kort. Det tar med andre ord ikke så alt for lang tid å spille igjennom spillet. Noen kvelder med intens spilling burde holde. Men bortsett fra det er det et topp spill som du bør få med deg.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: F-Zero – Maximum Velocity (Game Boy Advance)

Dette er del 2 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang publisert 31. mai 2002.

F-Zero: Maximum Velocity

F-Zero: Maximum VelocityF-Zero: Maximum Velocity er et farstfylt spill. Her går det riktig fort unna og denne lille GBAen viser hva den er god for. Til å begynne med har du bare et lite utvalg av muligheter. Grand Prix er egentlig det eneste valget du har. For etterhvert som du kommer lenger i dette moduset, blir de samme banen spillbare i Training mode og da er det bare å trene.

Første gang du spiller kan du velge mellom Beginner, Standard og Expert. Det kan være greiest å starte med Beginner og jobbe seg oppover. Når du har vunnet det som går an å vinne åpenbarer Master mode seg, og du får en del å bryne deg på. Den første gangen du spiller kan du “bare” velge mellom Pawn, Knight og Bishop løpene, men når du klarer disse får du i tillegg Queen og Championship . Og som sagt blir de samme banene tilgjengelig i Training modus. Du kan også bare velge mellom fire kjøretøy i begynnelsen. Men også her får du flere kjøretøy etter som du gjør det godt. J.B. Crystal er det beste nybegynner fartøyet. Det er lett å styre og veldig stødig, men etter som du får erfaring, blir det nesten det samme hvilken fartøy du bruker (noen er selvsagt bedre enn andre).

Men F-Zero kan du også spille mot tre andre, med en eller flere kassetter, og her kan man ha det skikkelig gøy.

Jeg har alltid vært fascinert av bilspill-sjangeren. Og F-Zero: Maximum Velocity er et veldig godt sådan. Det blei landsert samtidig med GameBoy Advance sommeren 2001 og viste hva GBA var god for. Det er et veldig spillbart spill. Når du har klart alle modusene, er det bare å gå inn på Training mode og prøve å slå sine egne rekorder og perfeksjonere sine ferdigheter. Spillet vil glede deg i lang tid framover. Musikk tracket som er i spillet er veldig bra. Dessverre er det bare det som er med og det kan  i lengden bli litt irriterende (men det går an å slå av musikken).

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Smash Bros. Melee (GameCube)

Dette er del 1 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 29. september 2002.

Super Smash Bros. Melee

Super Smash Bros. Melee

Dette er vel kanskje multi-player spillet framfor noen. Her kan du spille med opp mot 3 venner og banke liv-skiten ute av hverandre. Og det er ganske gøy. Men også hvis du spiller aleine, har du mange muligheter.

I Regular Match kan du velge mellom Classic og Adventure. I Classic spiller du deg igjennom ulike nivåer hvor du sloss mot ulike figurer. Dette inkluderer også tre forskjellige bonus baner. Adventure går nesten ut på de samme, men det er litt mer platformspill-aktig over det. Så har du Event Match hvor matchene foregår på ulike baner. Og det er nok av baner å velgi, hvilken rekkefølge spiller ingen rolle. Stadium inneholder tre forskjellige spill. I Target Test gjelder det å prøve å få tak i alle blinkene, ikke alltid like lett. I Home-run Test skal du slå en sandsekk så langt du klarer og i Multi-Man Melee gjelder det og sloss mot tråmodeller av menn som blir pøst på skjermen. Her finnes det en del forskjellige varianter. Og i Trainning kan du selvsagt trene med de ulike figurene.

Men SSMB er vel først og fremst et multi-player spill. Her kan opp til fire spillere spille mot hverandre. Du kan spille mot hverandre på enkelt baner, turneringer, matcher med spesielle regler eller forandre og bestemme reglene sjøl. Det er med andre ord, mange muligheter og vanskelig for å gå lei.

Til og begynne med, kan du velge 14 ulike Nintendo-figurer. Etterhvert som du spiller kan du få 12 nye figurer å velge mellom. Dessuten finnes det 12 ekstra baner som vil dukke opp når du har spilt lenge (og gjort spesielle ting). I tillegg til dette finnes det andre hemmeligheter også. Du vil bli tildelt trofeer underveis i spillet, eller du kan vinne dem i lotteri. Det finnes nærmere 300 av disse! Det er også veldig gøy å se hva du får poeng for etter hver kamp. Det blir gitt poeng for det meste av ulike kombinasjoner med slag, spark, hvor raskt du nedkjemper en motstander osv.

Så mye mer er det vel egentlig ikke å si om spillet. Man skal banke hverandre opp å ha det gøy sammen, og det klarer Super Smash Bros. Melee veldig godt.

This slideshow requires JavaScript.