Category Archives: Game Boy Advance

Tilbakeblikk… Gameboy Advance

Game Boy Advance

Jeg var veldig spent på Game Boy Advance i 2001, da den kom til Norge på forsommeren. Lanseringa hadde skjedd noen måneder tidlig i Japan og det jeg hadde lest og sett, gjorde at jeg gledet meg veldig.

Så vidt jeg husker, kjøpte jeg Game Boy Advance i lanseringsuka sammen med spillet F-Zero: Maximum Velocity. Og det var dette jeg spillet jeg spilte de første ukene. Det imponerte meg. God og rask grafikk og variert musikk. Senere samme sommer kjøpte jeg spillet Rayman Advance som hadde prøvd på Playstation tidligere.

Det er aldri helt godt å vite hvordan en ny konsoll blir mottatt når den kommer på markedet. Verken av utviklere eller spillere. Og dette gjelder selv for Nintendo. Tanken går selvsagt til Virtual Boy.

Nintendo lanserte sin første håndholde konsoll i 1989 (jeg regner ikke med Game&Watch). Og den blei veldig populær. Game Boyen solgte i bøtter og spann. I 1998 kom etterfølgeren Game Boy Color. Litt bedre hardware og i farger.

Det neste steget var større. Nintendo lanserte Game Boy Advance (GBA) i 2001. Den nye håndholdte dukket først opp i Japan i 21. mars, 11 juni i USA og vi i Europa fikk maskinen 22. juni. Lanseringa i Europa besto av hele 14 spill i en rekke genre.

Game Boy Advance er en 32 bits håndholdt med en 16.8 Mhz ARM7 prosessor. Den har i tillegg en Z80 prosessor for bakover kompatibilitet som kjører enten på 4 eller 8 MHz, det vil si originale Game Boy og Game Boy Color.

Grafikkegenskapene til GBA er også veldig gode. Oppløsningen er på 240 x 160. Noe som er en del høyere enn den originale Game Boyen på 160 x 144. Den har mulighet for 512 farger samtidig. Den har ulike grafikk modi som blant annet tilsvare Mode 7 på SNES. Det vil si skalering av bitmap som blant annet brukes i F-Zero og Mario Kart. Selv om Game Boy Advance er en 2D-maskin så viste den med blant annet spillet V-Rally 3 at den kan vise 3D grafikk også, dog er ikke dybden den tegner bildet i særlig stor, men det virker på sin måte.

Ulempen med Game Boy Advance var skjermen. Uten bakgrunnsbelysning og en skjerm som ga en del gjenskinn var spilling i ute eller i krafitg belysning uaktuelt. En del spill var også mørke, noe som kunne gjøre spilling vanskelig. Heldigvis løste Nintendo dette med Game Boy Advance SP som hadde bakgrunnsbelysning. Personlig synes jeg denne blei litt for smal for mine hender. Knappene var litt for tette. Så jeg foretrekker formfaktoren til den originale. I 2005 kom Nintendo med enda en redisign i form av Game Boy Micro. Denne mistet forøvrig bakover kompatibiliteten til Game Boy/Color.

The Legend of Zelda – A Link to the Past var det første Zelda-spillet jeg spilte. Det var en remake av SNES versjonen, men likte det veldig. Oppfølgeren The Minish Cap var veldig bra. En anne veldig stor favoritt er Advance Wars. Likte også Super Mario Advance-serien, Mario Kart Super Curcuit og Sonic Advance.

Med godt over 80 millioner solgte GBA (alle variasjoner inkludert), kan man trygt si at Game Boy Advance var en stor suksess for Nintendo.

Hva er dine beste minner fra Game Boy Advance

This slideshow requires JavaScript.

Mulig jeg oppdaterer artikkelen etter hvert 😉

Anmeldelse: Elf – The Movie (Game Boy Advance, 2004)

Elf - The Movie (Game Boy Advance, 2004)

Filmen Elf er svært underholdende og morsomt. Jeg blei først oppmerksom på den for noen år siden, og den er nå fast med i bunken filmer jeg ser til jul.

Elf – The Movie til Game Boy Advance er kanskje ikke et veldig spennende spill. Det virker som et ganske ordinært platformspill. Jeg må innrømme at jeg ikke har spillt så veldig mye, men akkurat nok for en liten juleomtale.

For dere som ikke har sett filmen, så er Buddy et menneske, men har vokst opp hos alvene på Nordpolen. Noe han oppdager i svært voksen alder. I spillet skal du som Buddy ta deg fra Norpolen til New York for å finne din biologiske far.

Spillet er ikke altfor vanskelig og skulle passe greit for de små, som dette spillet antakelig er tiltenkt. De bretta jeg spillte gikk ganske greit, selv om jeg døde på de dummeste måter. Du har ingen liv, men et godteri-meter som minker litt hver gang du faller utfor eller treffer noe du ikke bør treffe. Heldigvis er verdene fullt av godteri, så er lett å fylle opp.

Det finnes også tre enkle bonusspill: Snowman Building, Santa Says… og Gobbler’s Workshop. Du lager henholdsvis snømenn, putter gave i julenissens sekk og pakker skopar i esker.

Som sagt, ikke det mest underholdene spillet.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – A Link To the Past (Game Boy Advance)

Dette er del 17 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 3. mai 2003.

The Legend of Zelda: A Link To the Past

The Legend of Zelda - A Link To the Past

Dette er første gang jeg har spilt et Zelda spill og det blir neppe siste gang. Det er var utrolig bra. Har du ikke spilt dette, må du bare gå å kjøpe det med en gang. Du vil ikke bli skuffet.

The Legend of Zelda: A Link to the Past kom er en remake (med noen tillegg) av spillet som kom til Super Nintendo i 1991. Jeg kan vel egenltig ikke merke at dette er et 12 år gammalt spill (selv om det hadde vært fint om Nintendo kunne lage et nytt orginalt GBA spill). Det blir din oppgave som Link og gjennopprette balansen mellom ondt og godt i Hyrule og selvfølgelig redde Zelda som er tatt til fange av Ganondorf. Til å begynne med har du ikke mye utstyr. Et sverd får du ganske tidlig og etterhvert kommer også pil&bue og bomerang blant andre (jeg vil ikke avsløre alt). Du må sloss mot ulike monstre, sample nøkler og åpne dører ved å løse små logiske oppgaver. Greie og varierte oppgaver. Man blir lett sugd inn i spillet og det kan være svært vanskelig å få lagt det fra seg. For man må bare komme litt lenger før man slutter, bare litt til…

Grafikken:
Jeg synes grafikken stort sett er helt grei. Den fungerer bra til dette spillet. Jeg kan ikke sammenlikne dette spillet med SuperNES versjonen, men kan ikke tro at det skal være så store forskjeller. En ulempe med GBA er at det i de like hule kan bli vel mørkt på skjermen slik at man ikke helt ser om det er gulv eller “evigheten” som er foran en. Dette er nok bedre på GBA SP som har innebygd lys.

Lyd:
Musikken setter seg raskt og jeg nynnet med. Det er ulik musikk i spillet som forandrer seg etter hvor du er å gir en ekstra stemning til spillet. Desssuten er det lydeffekter her og der. Link skriker hver gang han svinger sverdet sitt (dette kommer fra Zelda til N64). Mange har, etter det jeg har lest ulike steder på internett, ikke likt dette. Men jeg kan vel egenltig ikke si at jeg har festa meg så mye til akkurat dette. Som i en del andre GBA spill kan lyden bli litt spinkel pga. den innebygde høyttaleren. Jeg vil anbefale bruk av høretelefoner fordi det gir en bedre spillopplevelse. Da har en mulighet til å høre hvor fiender kommer fra.

Spillbarhet:
Spillet har gjort meg til en Zelda-fan. Det er veldig vanskelig å legge fra seg. Det er et stort spill, så du har mange timer spilling foran deg. Kontrollen fungerer også bra.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3 (Game Boy Advance)

Dette er del 15 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 30. mars 2003.

Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3

Yoshi?s Island - Super Mario Advance 3

Som de tidligere spillene i Super Mario Advance-serien er også Yoshi’s Island et gammelt Super NES spill. Det kom første gang i 1995 og ble et veldig populært spill, men mente også at dette var et av de beste i Mario-serien.

Det spesielle med dette spillet, er at det ikke er noe tradisjonelt Mario spill. Denne gangen styrer du nemlig Yoshi med Mario på ryggen. Og her ligger også utfordingen i spillet. De fleste bretta er i og for seg ganske greie. Men problemet er jo at du skal ha med deg Mario. Når du blir truffet av en fiende, hopper Mario av ryggen og “stjernene” begynner å tikke ned. Og når stjerne tallet er null, dør du. Det gode er at du kan ha opp til 30 stjerner (du starter med 10), og du har stadig muligheter til å fylle på stjernelageret.

Grafikken i spillet er veldig nydelig. Det er brukt lyse og fine farger, noe som kanskje kan gi det et barnlig preg. Det ser ut som bakgrunnene er tegnet med krittfarger, denne effekten kom nok ennå bedre fram på SNES-versjonen. Bretta er også “dynamiske”, med det mener jeg at flere steder kan man skyte med egg og landskapet blir formet noe etter hvordan man treffer. Flere steder er det lemmer/dører som står inntil vegger og som faller ut mot deg i det Yoshi passerer. Dette er en ganske stillig effekt. Dessuten er flere av bossene veldig elastiske, de spretter som en ballong og forandrer farsong og størrelse og er ikke så statiske som man vanligvis forbinder med sprites. Konvertering fra Super NES er stort sett veldig bra. Det er enkelte steder, først og fremst der man kommer borti Fuzzyballs, at skjermen begynner å bevege seg i bølger som at Yoshi føler seg dårlig. Denne effekten klarer ikke GBA, og de få sekundene (rundt 10) dette varer, er det så godt som umulig å spille. Dette kunne Nintendo ha droppet i denne versjonen, men på SNES var dette veldig stilig.

Lyden i spillet er også veldig god og jeg anbefaler bruk av hodetelefoner slik at man får høre det hele i stereo. Det er 6 verdener med 8 brett i hver. Og det er to bosser i hver verden. Ved å få veldig god poengsum, kan man åpne to nye verdner og et bonus bane i hvert brett. Dette er gode greier, spesielt for de som allerede har spillt spillet på SNES.

Yoshi’s Island anbefales på det varmeste.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Sonic Advance (Game Boy Advance)

Dette er del 13 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 24. juli 2002.

Sonic Advance

Sonic Advance

For et par år tilbake ville dette vært helt utenkelig; et Sega spill på en Nintendo maskin. Men for ca. 1 1/2 år siden sluttet Sega å lage spillmaskiner (Dreamcast ble siste konsol) og bruker nå all sin tid på å utvikle spill til andre spillkonsoler. Det er ennå ikke kommet noe helt nytt Mario spill fra Nintendo, bare nye utgaver av gamle spill. Mens Sega er ute med et helt nytt Sonic spill, ekslusivt på GBA. Sonic Advance er et spill i Sonics ånd slik vi kjenner det fra Mega Drive og Master System på begynnelsen av 90-tallet.

Den onde forskeren Dr. Eggmans (tidligere kjent som Dr. Robotnic) plan er å forvandle alle dyra i Sonics univers til roboter. Det blir din oppgave å forhindre dette. Ved hjelp av Sonic the Hedgehog, Miles “Tails” Prower,Knuckles the Echidna eller Amy Rose skal du igjennom totalt 14 ulike verdener. I tillegg til å bekjempe Dr. Eggman skal du også samle 7 Chaos Emeralder (disse må du ha for å åpne den siste verdenen).

I tillegg til dette har du muligheten til å oppdra en Chao i Chaos Garden. Denne kan så overføres til Sonic Adventure 2: Battle på GameCube.

Grafikk:
Alle Sonic spill er lagd sånn at du kan løpe igjennom brettene veldig raskt. På GBA kunne dette vært et problem på grunn av LCD-skjermen, men dette legger du faktisk ikke merke til. Du kan løpe alt du orker og GBA klarer å følge med uten noen som helst problemer. Men du kan også ta det mer rolig og nyte grafikken, for den er virkelig fin. De som har spilt Sonic på Mega Drive tidligere kan kjenne igjen temaene på noen av banene, men det er nytt design på alle baner i Sonic Advance.

Lyd:
Hver verden har sin melodi som passer fint til temaet. Noen av melodiene er ganske fengende og heldigvis finnes det en Sound Test i Option-menyen slig at det går an å høre på favorittene. Ellers er det enkle lyd effekter på hopping, når du tar fiender eller mister alle ringene du har samla.

Spillbarhet:
De ulike figurene har forskjelle egenskaper. Med for eksempel Tails kan du fly opp på høyere avsatter som du ikke når med de andre figurene og utforske andre deler av brettene. Du kan løpe fort gjennom brettene eller utforske dem. For å få tak i Emeralene, må du ta det litt rolig å se deg rundt. Er du heldig finner du en spesial fjær som spretter deg opp til en bane hvor du skal samle inn et visst antall ringer for å kunne få emeralen. Dette kan være ganske vanskelig fordi dette skjer i pseudo-3D og styringa er noe vanskelig, men med litt trening burde det gå.

Går du lei av den valige spillinga, kan du jo prøve Time Attack hvor det gjelder å komme så fort som mulig igjennom banen du velger. Du kan spille mot en annen med en spill-kassett. Da gjelder det å samle flest mulige ringer før tida renner ut. Har hver av spillerene en egen spill-kassett kan man spille Race hvor det er første man n til mål, eller Chao Hunt hvor du skal finne flere Chao enn dine motspillere før tida går ut. Og som om dette ikke er nok, kan du også ta en tur til Tiny Chao Garden hvor du fostrer opp en Chao som du kan overføre til Sonic på GameCube (alla det som gikk an på Dreamcast).

Hvis vi sammenlikner spillet med Super Mario World, er det kanskje noe kort, men du verden hvor gøy det er å spille så lenge det varer. Dessuten har du jo fire ulike karakter du kan spille igjennom med og det forlenger selvsagt levetiden til spillet. Selv er jeg litt betatt av Chao Garden. Men har du muligheten til å prøve (eller kjøpe) dette spillet, bør du gjøre det.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Mario World – Super Mario Advance 2 (Game Boy Advance)

Dette er del 10 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juli 2002.

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er en perfekt kopi av SNES versjonen som blei lansert sammen med maskinen da den kom i 1990. Mange anser dette som et av, om ikke det beste spillet i denne sjangeren (muligens bare slått av Super Mario Bros. 3 til NES). Så det er på ingen måter noe dårlig spill som har kommet til GBA. Alt i SNES versjonen er med, pluss noen små forandringer.

Som vanlig har Bowser kidnappet Toadstool og det er Mario (denne gangen kan du også velge Luigi) som nok en gang må komme til unsetning. Handlingen foregår på Yoshi’s Island, og ikke helt overranskende får Mario hjelp av Yoshi.

Grafikk:
Så vidt jeg kan se, er det ingen grafiske forskjeller mellom Super Mario World til SNES og GBA. Det eneste er jo selvsagt at GBA har noe mindre skjerm og dermed dårligere oppløsning enn SNES, men spillet bærer ikke preg av dette. Grafikken er nydelig og velpolert til tross for sine 12 år. Det er ingen problem å se objektene på skjermen, men noen steder som er ganske mørke kan være vanskelig å se. Det er ikke spillets feil, men mangel på backlight i GBA. Av helt ny grafikk er en intro til spillet som er ganske fin.

Lyd:
Musikken er god og passer fint til temaene på de ulike bretta. Lyden fra GBA kan kanskje bli noe tynn og jeg vil derfor anbefale bruk av høretelefoner. Lydeffektene er også gode og det er kommet noen nye samplinger til både Mario og Luigi.

Spillbarhet:
Dette er et veldig stort spill med hele 96 utganger, inkludert de i Special World. I tillegg til Mario kan du også spille Luigi selv om han er litt vanskeligere å kontrollere. Han har samme egenskaper som i SMB2 til NES, og han gode flygeegenskaper kan benyttes i på enkelte brett for å nærmest fly over det uten å bevege seg noe særlig nede på bakken. Selv om man spiller brett etter brett, er ikke SMW et helt linært spill. En del brett har hemmelige utganger og det går an å velge alternative ruter på oversiktskartet. Man trenger med andre ord ikke spille gjennom alle bretta for å klare spillet. Det er fult mulig å klare hele spillet på rundt 40 minutter, men da må du kjenne til alle hemmelige veier. Selv når SMW er ferdig spillt er det gøy å komme tilbake på tidligere brett å spille. En oppgave kan jo være og få samla sammen alle Dragon Coins, det skal være 5 på hvert brett. Vil du ha en avkobling fra spillinga, kan du jo alltids spille Mario Bros. som følger med som en ekstra bonus. Du kan også spille sammen med 3 andre.

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er et absolut must. Har du ikke spilt spillet før, er dette din store sjanse. Var du så heldig å ha en Super Nintendo tidlig på 90-tallet, blir dette et hjertelig gjensyn. God spilling!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Advance Wars (Game Boy Advance)

Dette er del 8 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Advance Wars

Advance Wars

Utgangspunktet for Advance Wars er enkelt. Du får tildelt en styrke og et oppdrag du skal utføre. Det kan høres enkelt ut, men det er nødvendigvis ikke det. Du starter med å gjennomføre et en rekke treningsoppdrag der du lærer å bruke de ulike delene av styrken din og du lærer litt strategi.

Grafikk & Lyd:
Grafikken er enkel og veldig oversiktelig. Jeg var veldig spendt på hvordan et slikt spille vi se ut på en liten GBA skjerm, men det fungerer veldig fint. Det er bare å velge enheten du vil flytte, sette den nærme fienden og slå til hvis det går an. Det er ingen problemer å se hva slags styrker du har, selv om de er små, er de så pass detaljerte at dette ikke er noe problem.

Det er vel egentlig ikke så mange lydeffekter i spillet, men de få som er der, gjør sin nytte. Dessuten er det et musikkstykke som blir silt om og om igjen. Det kan fort bli irriterende, men heldigvis går det an å slå av musikken.

Spillbarhet:
Dette er et spill som kan gjøre deg avhengig. Du må liksom bare spille noen trekk til og litt til, og så begynner det grønne lyset (på GBA) og blinke rødt. Sånn er det, man kan spille i timesvis. Advance Wars er et virkelig godt spill og veldig morsom og spille aleine, men det går selvfølgelig an å spille flere, både på en og samme GameBoy eller ved å linke. Og det øker selvfølgelig variasjonen og hyggen enda noen hakk. Et spill du bør ha i din samling.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Mario Kart Super Circuit (Game Boy Advance)

Dette er del 6 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Mario Kart Super Circuit

Mario Kart Super CircuitNintendo har klart det igjen. Mario Kart Super Circuit er alletiders spill, morsomt og samtidig utfordrene. Spillet har alle elementer som gjør dette til en klassikker. De som har spilt Mario Kart på SNES og N64 vil ikke bli skuffet over denne versjonen.

Grafikk:
Grafikken i spillet kan bare beskrives med et ord: NYDELIG. Den er veldig detaljert og det er brukt klare og sterke farger. En nytelse å se på. Det er brukt mode-7 for å få Mario og de andre til å kjøre rundt på banen. Det kan se ut som at banen roterer rundt kjøreren og at ikke kjøreren beveger seg i forhold til banen. Men dette gjør ikke så mye egentlig. Bakgrunnen består som regel av flere lag, så kalt parallax-scrolling, og skyer, fjell og skog beveger seg fint i forhold til hverandre. Dessuten finnes det både en Zeppeliner (med Lugi-logo), en sjørøverskute som skyter med kanon (du kan faktisk bli truffet) og ikke minst solnedgangen på Sunset Wilds-banen. Små og fine detaljer. Så er det jo medalje utdelinga, også den morsom (spesielt hvis du skulle være så uheldig å komme på fjerdeplass).

Lyd:
Dette spillet bør du spille med høretelefoner. Alle baner har sin spesielle melodi, flere av de er ganske fengende og du blir sittende å nynne på dem. Jeg skulle ønske det var en Sound Test i menyen slik at det bare gikk an å høre musikken, men det er det dessverre ikke. Men musikken kan også være et stressende moment. For i siste runde av løpet øker tempoet i musikken og man føler at man må kjøre fortere. I tillegg til musikken er det også lagt inn noen samplinger, også disse er ganske greie.

Spillbarhet:
I utgangspunktet har du 20 ulike baner fordelt på 5 cuper; Mushroom, Flower, Lightning, Star og Special Cup. Etter hvert som du kjører bra og samler nok mynter, åpner du 20 nye baner. Disse er de samme som finnes i Mario Kart på SNES. Altså har du hele 40 baner å spille på. Hver cup kan kjørers med tre ulike vanskelighetsgrader, nemlig 50cc, 100cc og 150cc. Dessuten kan velge mellom 8 kjente Nintendo-figurer; Mario, Luigi, Peach, Toad, Luigi, Donkey Kong, Wario og Bowser. Hver kjører har sine ferdigheter. Noen baner er lettere å kjøre på med enkelte sjåfører, mens de på andre baner ikke er fult så gode.I tillegg til dette kan du kjøre mot dine egne tider eller koble sammen fire GBAer og spille mot venner. Det er mange muligheter og spillet har lang holdbarhet, et spill du bør ha i samlinga di.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Rayman Advance (Game Boy Advance)

Dette er del 4 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Rayman Advance

Rayman Advance

Den onde Mister Dark stjeler Great Protoon som opprettholder energien og balansen i verden. Det blir Raymans oppgave er å samle sammen alle Electoon for å gjennomopprette balansen. Dette er egentlig et veldig tradisjonelt platformspill, men det er vanskelig. Til å begynne med er brettene ganske greie, men etter hvert blir de veldig krevene og nærmest umulige. Men det er et godt spill som du bør ha i samlingen din.

Mange er nok kjent med Rayman fra Playstation og PC. Rayman Advance er faktisk en eksakt kopi av dette spillet. Grafikken er fin og fargerik, men på enkelte brett går det litt treigt.Det går heller ikke an å klage på lyden.

Du har først mulighet til å lagre etter at du har spillt igjennom en hel verden. Det synes jeg er en ulempe. Det betyr at hvis du ikke fikk med deg alle protonene første gang du spilte, må du spille hvert brett i hele verden en gang til. Det greieste hadde vært å ha mulighet til å lagre etter hvert brett.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: F-Zero – Maximum Velocity (Game Boy Advance)

Dette er del 2 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang publisert 31. mai 2002.

F-Zero: Maximum Velocity

F-Zero: Maximum VelocityF-Zero: Maximum Velocity er et farstfylt spill. Her går det riktig fort unna og denne lille GBAen viser hva den er god for. Til å begynne med har du bare et lite utvalg av muligheter. Grand Prix er egentlig det eneste valget du har. For etterhvert som du kommer lenger i dette moduset, blir de samme banen spillbare i Training mode og da er det bare å trene.

Første gang du spiller kan du velge mellom Beginner, Standard og Expert. Det kan være greiest å starte med Beginner og jobbe seg oppover. Når du har vunnet det som går an å vinne åpenbarer Master mode seg, og du får en del å bryne deg på. Den første gangen du spiller kan du “bare” velge mellom Pawn, Knight og Bishop løpene, men når du klarer disse får du i tillegg Queen og Championship . Og som sagt blir de samme banene tilgjengelig i Training modus. Du kan også bare velge mellom fire kjøretøy i begynnelsen. Men også her får du flere kjøretøy etter som du gjør det godt. J.B. Crystal er det beste nybegynner fartøyet. Det er lett å styre og veldig stødig, men etter som du får erfaring, blir det nesten det samme hvilken fartøy du bruker (noen er selvsagt bedre enn andre).

Men F-Zero kan du også spille mot tre andre, med en eller flere kassetter, og her kan man ha det skikkelig gøy.

Jeg har alltid vært fascinert av bilspill-sjangeren. Og F-Zero: Maximum Velocity er et veldig godt sådan. Det blei landsert samtidig med GameBoy Advance sommeren 2001 og viste hva GBA var god for. Det er et veldig spillbart spill. Når du har klart alle modusene, er det bare å gå inn på Training mode og prøve å slå sine egne rekorder og perfeksjonere sine ferdigheter. Spillet vil glede deg i lang tid framover. Musikk tracket som er i spillet er veldig bra. Dessverre er det bare det som er med og det kan  i lengden bli litt irriterende (men det går an å slå av musikken).

This slideshow requires JavaScript.