Anmeldelse – Street Fighter II: The World Warrior (SNES, 1992)

Jeg har alltid vært litt forvirret angående Street Fighter II. Dette er nemlig ikke et spill, men finnes i hele fem forskjellige varianter. Og hva jeg har spilt når og hvor, er ikke lett å holde oversikt over. Men jeg er relativt sikker på at jeg spilte Street Fighter II: The World Warrior på Super Nintendo hos mine fettere en gang i tiden.

Det er vanskelig å ikke ha fått med seg Street Fighter II i en eller annen form. Street Fighter II: The World Warrior var det første av disse spillene.

De første Street Fighter spillet som kom i 1987 gjorde vel det sånn passe, men så kom Street Fighter II og forandret slåsspillsjangeren og ble en veldig stor suksess.

The World Warrior kom først ut i arkadehallene, men det er på Super Nintendo jeg har spilt dette spillet.

I dette spillet er det åtte forskjellige personer; Ryu, E. Honda, Blanka, Guile, Ken, Chun-Li, Zangief og Dhalism. Jeg har aldri vært noen kløpper på slåsspill. Skal jeg trykke A, B eller X, Y for å slå eller sparke? L eller R, eller kanskje kombinasjoner av dette. Jeg var aldri god i dette på begynnelsen av 90-tallet og 30 år senere, har jeg ikke blitt noe bedre.

Jeg så vel aldri i noen bruksanvisninger hos mine fettere, så lærte aldri de riktige kombinasjonen. Til tross for dette, har jeg alltid likt å spille Street Fighter II. Det har vært gøy å spille de forskjellige karakteren som kommer fra ulike deler av verden.

I en-spiller modus skal du spille og vinne mot alle de åtte karakterene inkludert deg selv. Når disse åtte er tatt og vunnet, gjenstår de fire Grand Masters; Balrog, Vega, Sagat og M. Bison.

Men selv om jeg aldri har vært noen stor slåsskjempe i Street Fighter II, har jeg hatt det gøy når jeg har spilt det. Grafikken er god og gjenspeiler hvor de ulike karakterene kommer fra.

Det har kommet en rekke oppfølgere i årenes løp. Men det er vel kanskje Street Fighter II som blir stående igjen som det man har spilt og har minner i fra.