Anmeldelse: Vinter i Blåfjell (Nintendo DS, 2011)
Det var i 1999 at serien til Gudny Ingebjørg Hagen, Jul i Blåfjell, gikk som adventskalender for første gang på NRK. Serien blei veldig populær og det er kanskje ikke så rart at det senere blei et TV-spill av serien. Jul i Blåfjell gikk siste gang på NRK i 2011, samme år som Vinter i Blåfjell kom ut på Nintendo DS.
Ikke ulikt TV-serien, har bygdefolket klart å forsøple fjellet i spillet også. Du må blant annet finnet noen bokser som ligger spredt rundt, og den røde nissejenta har klart å miste votten sin over alt.
Vinter i Blåfjell er et platformspill. Men du verden for et uinspirerende og umotiverende spill. Brettene er ganske enkle med ting man skal samle spredt rundt omkring. Få fiender og lite variasjon i brettene. Her og der må du trykke på en bryter for å åpne opp veien videre. Man får gullstjerner for å samle nok av tingene, klare brettet på en hvis tid og om man finner en gullue. Siste brett i hver verden er i 3D hvor man sklir ned en bakke, mellom trær og hindringer. Dette er faktisk et lite friskt pust i spillet.
Det kan selvsagt være at spillet ikke er myntet på meg, men selv gode barnespill kan være interessante og gøy for voksne. Det er ikke tilfelle her.
Men en ting skal spillet ha, det er veldig tro mot serien. Illustrasjoner og figurer likner veldig på det man hadde sett på adventskalenderen til NRK.
Grafikken er for såvidt grei, om noe kjedelig. Selv om spillet er platform og sånn sett forflytter seg i 2D, er brettene konstruert i 3D. Det betyr at når man beveger seg bortover skjermen, vil man se både venstre og høyre side av en platform (om det ga noen mening).
Vinter i Blåfjell er for min del ingen höydar, til det er det for ensformig og kjedelig.
Aktuelle innlegg: