Anmeldelse: Winter Olympics – Lillehammer’94 (Commodore Amiga, 1994)

Med god norsk medaljefangst er vinter-OL veldig gøy å følge med på. Men klarer spillutviklerne å overføre denne gleden til spill? Nødvendigvis ikke. Winter Olympics – Lillehammer’94 på Commodore Amiga er en litt blandet miks.

Winter Olympics – Lillehammer’94 har et rikt utvalg av øvelser fordelt på fire forkjellige hovedgrener med underkategorier. Men… det er et stor MEN her som jeg skal komme tilbake til.

• Alpin
  • Utfor
  • Super-G
  • Storslalåm
  • Slalåm
• Hopp
  • 90 m
  • 120 m
• Aking/Bob
  • Firer bob
  • Toer bob
  • Aking dobble
  • Aking singel
• Skøyter – kortbaneløp
  • Tidtaking
  • Jaktstart
  • Eliminasjon
• Skiskyting

Som i de fleste sportspill har du mulighet til å øve deg hver enkelt gren. Det kan nok komme godt med i noen av dem i alle fall. Personlig måtte jeg ha en del runder med hopp før det virkelig satt. Lengden var kanskje ikke der helt, men det bedret seg i alle fall. Alpint er ganske gøy og relativt greit i utfor og Super-G, mens slalåm for blir litt mer krevende siden portene står langt nærmere her.

Og så kan du velge om du vil spile full olympiade eller en miniutgave av den. Og det er vel her det meste faller i grus. For det er nemlig kun fire grener pluss skifkyting i full olympiade. Du må nemlig velge hvilken undergren i hver hovedkategori du vil spille. Så du vil aldri kunne spille både utfor og slalåm i samme OL-runde eller firer bob og aking singe. Kun en fra hver gruppe.

Hva tenkte egentlig utviklerne og US Gold her? Her kunne det vært et gigantisk flott vinter-OL med hele 14 øvelser, men så blir det bare fem. I mini-OL kan du velge fra en til fire hovedgrenene, men du kan ikke velge skiskyting. Du får heller ikke åpnings- eller avslutningsseremoeni.

Alle grenene funker ganske greit med unntak av skifkyting. Hvordan har de klart å kludre til en så fantastisk idrett? Skiskyting i klassikeren Winter Games på Commodore 64 er jo utrolig gøy å spille, mens de i Winter Olmypics har klart å knote det så til at det rett og slett er utrolig godt gjort. Skiskyting spiller du nemlig innimellom alle de andre grenene. Du må trykke som en gal for å få løperen fra den ene siden av skjermen til den andre. Det er det som er av skigåing. Så er det tid for skyting. Når det er gjort, spiller du en ny gren, mens etter denne fortsetter til å trykke som en gal for å få løperen nok en gang fra den ene siden av skjermen til den andre før neste skyting. Og slik fortsetter du til du har gjennom ført alle fire skytinger. Det er jo bare helt utrolig dårlig gjennomført. Jeg hadde ingen følse av at dette var skiskyting.

Til tross for denne radbrekkingen av OL, finnes det positive ting å trekke fram ved spillet. Grafikken i spillet er egentlig ganske fin. Detaljert og grei bruk av farger. Her har de også “jukset” litt. Det er nemlig brukt copper effekt på himmelen, et triks som gjør at Amiga kan bruke mange farger på bakgrunnen som ikke går ut over de 32 som gjerne er vanlig å bruke på spill. Ladeskjermen til de forskjellige grenen har et foto med grenen den representerer i HAM (opp til 4096 farger), noe som gir et godt bilde.

En annen ting spillet gjør, er å utnytte den maskin varen som finnes i Amigaen. Har du en standard Amiga 500 med 512 Kb Chip og 512 Kb slow RAM, så spiller spillet helt fint, men det er minimalt med musikk og lydeffekter. Har Amigaen derimot 1 Mb Chip minne, så får du både musikk og flere lydeffekter for de grenene som benytter seg av det. 2 Mb RAM uavhengig av hvilken type, forhåndslaster skiskyting og åpningsseremonien.

Bob og aking fungerer greit på en standard Amiga 500, men har en lav bildefrekvens. Kjører du spillet på en Amiga 1200 flyter dette betraktelig bedre. Jeg har testet spillet på Amiga emulator, så det var lett sjekke ut de ulike kravene som sto i manualen.

Winter Olympics – Lillehammer’94 kan spilles av en til fire spillere. Piktogrammene som representerer de forskjellige grene blir bruk flittig både i menyer, ladeskjerm og selve grenene. De to maskottene Kristin og Håkon dukker også mye opp i forskjellige situasjoner. Så her bruker de den offisielle lisensen til sitt fulle. Spillet kan spilles på en rekke språk, dermiblant norsk, noe som ikke var vanlig på Amiga spill.

Hver for seg er grenene og grafikken helt topp, men den totale uførelsen holder ikke mål. Kun fem grener i en full olympiade er alt for lite og skiskytingen en katastrofe.