Category Archives: GameCube

Anmeldelse: Super Mario Sunshine (GameCube)

Dette er del 18 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 14. oktober 2002.

Super Mario Sunshine

Super Mario Sunshine

Dette er et spill jeg har venta lenge på. Det var kanskje litt skuffende at det ikke blei sluppet noe Mario spill ved lanseringa av GameCube. Men den som venter på noe godt, venter ikke for gjeves. Jeg har lenge vært en stor Mario fan.

Når spillet begynner får vi se en intro video som viser Mario, prinsesse Peach og en gammel Toad på vei til Delfino Island, hvor de tror de skal tilbringe en lang, velfortjent og rolig ferie. Våre venner lander på Delfino Airport og her ser vi de første tegnene til at noe ikke er som det skal være. Flystripa er nemlig tilgrisa. Her får Mario sitt hjelpemiddel, FLUDD (kan best beskrives som en bærbar vannkanon til å ha på ryggen). Ved å spyle vekk griseriet med FLUDD, får Mario sin første Shine. Så blir Mario flytta til Delfino Plaza som blir utgangspunktet for hans nye eventyr. Dette er en liten koselig småby hvor du har fine muligheter til å teste ut Marios egenskaper, enten det er bru av FLUDD, trippelhopp eller vegghopping. Her finnes det også mange Shines som gjør at du kan åpne porter til andre verdener (eller egentlig andre steder på Delfino Island). Delfina Plaza fungerer som  knutepunkt mellom alle stedene på øya. Herfra kan du dra til et annet sted og når oppdraget er utført, kommer du tilbake her. Skulle du være så uheldig å dø, ”faller” du ut av brettet og havner også her.

I tillegg til å samle Shines, skal du også samle blå mynter. Disse kan igjen veksles inn i Shines. Det er totalt 120 Shines i spillet, men du skal visst nok kunne klare spillet med ca. halvparten. Hver verden (eller del av øya) er delt opp i 8 episoder, der noen av oppgavene går igjen i de ulike verdenene, som for eksempel å samle røde mynter.

Grafikkmessig er spillet på det gjevne og til tider svært imponerende. Det er noe av teksturen på vegger og landskapet som kan være blokkete når du kommer tett innpå, men egentlig ikke noe problem. Grafikken er fargerik og sterk og passer godt til det tropiske temaet. Det som virkelig imponerer er vel kanskje den gode fysikken i spillet. Vannet er svært realistisk. Bølgene beveger seg naturlig og når Mario hopper ut i vannet lager han ringer som gradvis forsvinner, som i virkeligheten. Det mest imonerende med dette er vel kanskje når Mario har fått søle eller maling på seg og så hopper i vannet. Da renner det av Mario og løses gradvis opp. Veldig fint å se på. Så har vi vannet Mario spyler, det oppfører seg også veldig bra. Og når Mario løper i sanden, ser vi at sanden spruter opp bak skoene hans og fotavtrykka blir stående igjen i sanden. På enkelte steder har Mario mulighet til å hoppe på strikk som er montert mellom stopler eller bygninger. Og det er fantastisk å se hvordan disse oppfører seg. Man kan også se varmedis. Og når man er en plass på øya, kan man se de andre stedene veldig godt, imponerende. Selv med alle effektene og det som skjer, flyter grafikken veldig fint. Kun en gang var det antydning til litt treghet.

På lydsiden finnes det også noen godbiter. Et eksempel på det er en acapella versjon melodien fra Super Mario Bros. Og det finnes også lydeffekter som bringer minner tilbake fra gamle spill.

Selv om det finnes noen småting jeg kan sette finger på, som håndteringen av kameraet (det kan gjøre spillet vanskelig, men kun et få tall ganger), så er dette et veldig godt spill. Spillets vanskelighetsgrad varierer. Noen ganger er det nesten bare å gå og hente en Shine, mens andre ganger er det nærmest umulig å få tak i dem, som for eksempel når klosser og platformer snurrer rundt. Her går det fort mange liv før du klarer disse banene.

Det er godt å se at Nintendo har klart det igjen. Jeg håper det ikke tar så alt for lang tid før det neste Mario spillet kommer.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – The Wind Waker (GameCube)

Dette er del 16 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

The Legend of Zelda: The Wind Waker

The Legend of Zelda: The Wind Waker

Det har vært skrevet mye om dette spillet. For de som har fulgt skriveriene på nettet, var folk ville av begeistring da en realistisk Link blei vist i 2000. Men så kom et tilbakeslag for mange, da det dukket opp bilder der spillet var tegnefilmaktig, såkalt cell-shading. Denne skuffelsen forsvant etterhvert som flere bilder og filmsnutter dukket opp og til slutt ble spillet lansert til stor glede for fansen.

The Legend of Zelda – The Wind Waker er en type spill som jeg ikke tidligere har likt så godt. Der man må gå rundt å løse ulike oppgaver, finne gjenstander og så videre. Vel, dette har nå forandret seg. Spillet er alle tiders, trolig det beste jeg har spilt.

Det er en kjent oppgave som må løses. Det er vel ingen overraskelse at Zelda er kidnappet og at du som Link må dra ut i den vannfylte verdenen for til slutt befri prinsesse Zelda. Dette er et stort spill og det er mye  å gjøre. Jeg skal ikke avsløre noe, me kan si så mye at du skal ved hjelp av din båt seile rundt å løse små oppgaver som med tiden er med å løse din store oppgave, nemlig å redde Zelda. Underveis vil du få skaffet deg ulike ting som er med på å lette denne oppgve. Den beste tingen er taktstaven, Wind Waker, som gjør at du kan dirigere vinden. Og ved hjelp av denne kan du forandre vindretningen slik at du kan seile med full fart (for det er jo ganske vanskelig å  seile i motvind), du vil ha muligheten til å transportere deg raske ftil ulike steder. Dette er bare noen av tingene taktstaven kan gjøre. Det kan kanskje virke som at det vil bli mye seiling. Av og til blir det det, men stort sett går det veldig greit. Det er mange øyer og utforske og oppgavene er varierte. De ulike bossene i spillet er også forskjellige, men jeg synes ikke at de var alt for vansklige å ta knekken på. Det var oftere vanskligere å komme fra til der bossen holdt til.

Grafikken er nydelig. Den gir en god tegnefilmaktig opplevelse. Alt er godt detaljert og teksturene er veldig gode. Det er dessuten veldig god bruk av partikkel effekter. I huler hvor det er mye lava kan du se at varme vibrerer i lufta, veldig imponerende. Skyene på himmelen er gode og dynamiske. De farer over himmelen og man kan se når de bygger seg opp til uværskyer før regn og torden setter inn. Det er også imponerende å se hvordan de har klart å illustrere vinden. Trærne, flagg og så videre beveger seg i vindens retning. Dessuten farer det hvite “streker” i gjennom lufta for å vise vindretning. Jeg er veldig imponert over hva de har klart å gjøre. Grafikker flyter fint hele tiden. Kun et par ganger gikk det seint og det var når jeg hadde masse fiender rundt meg og slo alle på en gang slik at de døde. Da gikk det litt treigt, men bortsett fra det var det ingen problemer med grafikken. Kontrollen fungere også veldig godt og det er nesten aldri problemer med kameraet. Jeg opplevde vel problemer kun et par ganger. Musikken er like imponerende som grafikken. Det finnes remiks av gode gamle Zelda-melodier samt nye som gir spillet en god stemning. Lyd effektene er også gode.

I tilleg til hovedoppdraget finnes det en del småoppdrag som du ikke trenger løse for å klare spillet, men som kan være gøy å gjøre for det. Ganske tidlig i spillet får du tak i Tingel Tuner som gjør at du kan koble til Gameboyen og bruke den som et ekstra kart og hjelp i spillet. Her har du mulighet til å kjøpe ulike ting som kan komme godt med. Du har også mulighet til å bruke en ballong som gjør at du lettere kan ta deg over større kløfter (i løpet av 5 sekunder), i stedenfor å ta vanlig vei. Dette kan gjøre spillet lit lettere noen plasser. Jeg brukte den stortsett som ekstra kart, og til det fungerer det veldig godt.

Dette er et spill du absolutt må ha, og det beste som fins til GameCube akkurat nå (dette er selvfølgelig veldig subjektivt). Du har mange morsomme timer foran deg. Var du heldig å kjøpe spillet tidlig fikk du også med en bonus disk (uten noe ekstra i prisen) som inneholder Zelda – Ocarina of Time (fra N64) og Ocarina of Time: Master Quest (tidligere ikke utgitt, men skulle kommet på DD64). Så du får altså tre spill til prisen av en. Det må være bra!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Burnout 2 – Point of Impact (GameCube)

Dette er del 14 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 26. juli 2003.

Burnout 2 – Point of Impact

Burnout 2 - Point of Impact

Jeg har alltid likt bilspill. Det har liksom vært min geie. De store gamle favorittene er vel kanskje Our Run på Segas Master System (finnes også i et utall andre versjoner) og Pit Stop 2 på Commodore 64. Og siden jeg kjøpte GameCube har jeg venta på et godt bilspill. Jeg kom aldri så langt til å kjøpe det orginale Burnout spillet, for jeg hørte at et nytt var på vei og jeg ventet.

Burnout 2: Point of Impact er en forbedret versjon av den som finnes til Playstation 2. Det er flere biler, baner og grafikken skal også være oppjustert. Det første som slo meg når jeg spilte, var den gode grafikken, de store omgivelsene og hvor fint det hele flyter.

Det finnes en del ulike spill-modier. Den første du må igjennom er Offensive Driving 101. Dette er en liten opplæing på spillet. Når den er gjennomført åpner de andre seg: Championship, Single Race, Time Attack, Pusruit og Crash. Det er Championship som er hoved modi. Vinner du race her, kan du åpne nye baner og biler som blir tilgjengelige i de andre delene av spillet. Når du har klart Championship åpnes Custom Series Championship som da blir det viktigste stedet får å få tak i ny biler. Singel Race, Pursiut og Crash kan også spilles som multiplayer.

Området banene befinner seg på er Pacific International Airport, Palm Bay, Interstate 88, Big Surf, Sunrise Valley og Crystal Summit. Det er i alt 30 baner å kjøre. Banene blir kjørt hver for seg (forlengs og baklengs) og det er også noen point-to-point baner. Det vil si at du for eksempel starter i Palm Bay og kjører i mål i Sunrise Valley.

Burnout har hele tiden vært et godt krasje-spill. Et bilkrasj i Burnout 2 er imponerende. I orginalen måtte du se krasjet i slowmotion fra tre ulike vinkler før du kunne kjøre  videre. Det trenger du ikke nå. Krasjet blir bre vist en gang. Men så er jo et eget krasj-modus innført hvor det gjelder å volde mest mulig skade på bilene. Det er gøy å kjøre inn i motkommende bil i et veikryss, se at andre biler prøver å bremse opp, men krasjer og det til slutt blir en stor haug med skrapmetall. I bruksanvisningen står at du ikke må prøve dette i virkeligheten.

I Burnout 2 blir du belønnet for å kjøre vågalt. Ved å køre i motsatt kjørebane, unngå krasjer, hoppe og sladde bygger du opp “burn-meteret”. Når det er fullt, er det bare å trykke L og bilen får ekstra god fart. Og ved å fremdeles kjøre vågalt kan du få flere slike boost etter hverandre (min rekord er 6 på rad). Er du uheldig, treffer du en bil eller midtrabatt. Om det kanskje er litt kjedelig, blir det i alle fall et fint krasj.

Burnout 2: Point of Impact er et spill jeg gjerne vil anbefale. God grafikk og mye moro. Det hender av og til at det dukker opp noen grafiske feil, men de fleste spill inneholder slike. Du blir raskt sugd inn i farten og spenning som dette spillet gir.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Rayman 3 – Hoodlum Havoc (GameCube)

Dette er del 12 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

Rayman 3: Hoodlum Havoc

rayman3_cover

Rayman er en arm- og beinløs fransk skapning som første gang så sitt lys på Playstation på midten av 90-tall og har siden den gang dukket opp med nye spill på ulike konsoler. Denne gangen er tiden kommet for GameCube.

Historien er som følger: En rød Lum ved navnet Andre forvandlet seg til en liten hårball. De andre røde Lummene forvanldet han til sorte Lummer. Og målet hans var å erobre verden. Så det blir din oppgave som Rayman å rydde opp i dette rotet.

Rayman er en artig figur å spille med og jeg har likt ham siden jeg prøvde på Playstation for mange år siden. Og jeg liker ham fremdeles. Selv om Rayman nå er i full 3D, er det tydlig fremdeles et platformspill. Du har ikke store muligheter til å utforske 3D-verdenen. Det er stortsett bare en vei å følge slik som i et platformspill. Men dette trenger selvfølgelig ikke være negativt. Noen ganger føler jeg at man er vel bundet til å gå rett fram, men stortsett er ikke dette noe problem. Lengden på brettene varier. Noen er ganske korte, mens andre kan være veldig lange. Mellom hvert brett lagres spillet automatisk og du får også en prosentvis overiskt over hvordan du har klart brette. Denne prosenten baserer seg på hvor mange fiender du har tatt og hvor mange Hoodlums du har klart å befri fra burene som finnes på bretta. Om du ikke klarer alle burene første gang du spiller brettet, kan du gå tilbake ved en senere anledning å prøve på nytt.

Grafikken er helt grei og det er en del gode partikkeleffekter i spillet. Kontrollen fungerer også bra. Musikken gir en god stemning til spillet. Noe som har irritert meg litt er bonusbanene som kommer etter en del av bretta kan være ganske lange og skulle du være så uheldig å falle av banen på galt sted, må du begynne et stykke bak der du falt av. På den positive siden vil du i løpet av spillets gang åpne ulike bonus spill som du kan spille alene eller mot andre, også ved hjelp av GBA (en Tetris-variant som kan være litt vrien, men gøy når du får det til). Ikke alle små-spilla er like morsome, men det er likevel gøy at du får slike spill. Har du Rayman 3 til Gameboy Advance vil du kunne åpne 10 bonus brett med dette spillet og det er jo bra.

Alt i alt er dette et ganske greit spill, kanskje litt kort, og som Rayman fans har stor glede av.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Sonic Adventure 2 – Battle (GameCube)

Dette er del 11 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 29. september 2002.

Sonic Adventure 2: Battle

Sonic Adventure 2: Battle

Jeg var litt spent på hvordan Sonic ville fungere i 3D. Første gang jeg spilte Sonic var Sonic the Hedgehog til Master System helt på begynnelsen av 90-tallet. Dette er det eneste Sonic spillet jeg har spilt helt i gjennom, i tillegg til litt prøvespilling på Mega Drive (og selvfølgelig Sonic Advance ). Men dette var nok til at jeg blei hekta på Sonic.

Sonic Adventure 2: Battle er nærmest identisk versjon av den som finnes på Dreamcast. De som har spilt begge versjonen sier at det grafikk-messig ikke er så store forskjeller. Men det betyr ikke at SA2b på GameCube er dårlig. Den er helt på det gjevne, men jeg synes kanskje at Sonic fungerer best i 2D (bare se på hvordan Sonic Advance er).

Så litt til plottet i spillet. Du kan velge mellom Hero og Dark . Spillet er lagt opp sånn at hver verden har sine karakterer du spiller med. De henger litt sammen i par. Der Sonic / Shadow har løpe-springe bretta (slik vi kjenner Sonic fra før), med Tails/ Dr. Eggman sitter du i en robot og med Knuckles / Rouge kan du fly. Undervei samler du ringer, små dyr og fargede staver. Disse kan senere brukes til og oppdra Chao’ene. Og når du klarer et brett, får du et emblem. I alt finnes det 180 emblem.

Det finnes også et 2-player modus der du kan spillet mot en annen. Og så har du Chao Garden hvor du skal oppdra små skapsninger. Her mater du dem og steller pent med dem. De kan delta i karate kamper eller løpe omkapp med andre Chao’er i ulike løp. Dessuten kan du overføre dem til GBA og mate dem der. Ganske gøy.

Det er to tekniske problemer med SA2b. Det ene er at kameraet ikke funger noe særlig godt. Du kan forandre posisjon, men når du beveger deg går den tilbake til utgangsposisjonen igjen, og det er jo lite praktisk. Og på lyd siden overdøver musikken ofte andre lydeffekter, og da spesielt tale som blir veldig vanskelig å høre. Bortsett fra det har spillet mye god og variert tekstur. Så liker jeg snuttene i etter hvert brett som etter min mening fint forteller hvordan historien forsetter.

Sonic Adventure 2: Battle er et ganske gøy spill, men du bør kanskje være en liten Sonic fans hvis du skal ha full glede av det.

 

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Monkey Ball (GameCube)

Dette er del 9 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 12. august 2002.

Super Monkey Ball

Super Monkey Ball

Mange har var vel prøvd leken der man skal styre en kule igjennom en labyrint ved hjelp av to knotter på hver side av brettet. Super Monkey Ball er en digital variant av dette og en god, sådant. Det er bare å advare med en gang, spillet er vanedannende. Utgangspunktet er enkelt; du bruker kun den analogestyrespaken til å flytte kula med apekatten i. Vel, egentlig er det ikke kula du beveger, man selve brette kula befinner seg på. Dette høres greit ut, ikke sant? Det er det også, i alle fall i begynnelsen.

Du kan velge mellom tre ulik vanskelighetsgrader; Beginner, Advance og Hard som gir henholdsvis 10, 30 og 50 ulike brett du må igjennom. Som sagt er første vanskelighetsgrad forholdsvis grei, mens de andre er vanskeligere. Bretta bli stort sett litt vanskeligere etter hvert som du spiller, men det kan godt komme et let brett midt inni.

Din oppgave er selvsagt å forflytte kula trykt fra start til mål. Noen baner er det bare å kjøre rett på, men i andre må du balansere på tynne veier. Da gjelder det å bevege den analogestyrespaken med forsiktighet. Et kraftig trykk og man er død. Langs din vei kan du samle bananer og 100 bananer gir et ekstra liv. Det kan komme godt med. Du har også fem continues til rådighet. Men er du veldig flink og klarer en hel vanskelighetsgrad uten å miste noen liv eller bruke continue, får du enda noen brett å bryne deg på.

Du kommer helt sikkert til å sette deg fast på noen brett, noen steder du alltid faller ned fra. Men det finnes en liten løsning på problemene. Du kan nemlig øve så mye du vil på de bretta du har klart. Og når du føler for det kan du igjen prøve å spille igjennom en vanskelighetsgrad uten å miste noen liv.

Du kommer helt sikkert til å sette deg fast på noen brett, noen steder du alltid faller ned fra. Men det finnes en liten løsning på problemene. Du kan nemlig øve så mye du vil på de bretta du har klart. Og når du føler for det kan du igjen prøve å spille igjennom en vanskelighetsgrad uten å miste noen liv.

Det finnes også en flerspiller variant av dette, Competition Mode. Da velger du et antall baner som dere vil konkurrere i. Her gjelder det å få samla flest mulig bananer, første man i mål får en del ekstra bananer som hjelper godt. Om du faller av banen, gjør ikke det noe. Da starter du bare på begynnelsen igjen. Og dere holder på helt til en kommer i mål eller tida renner ut.

Super Monkey Ball inneholder også seks minispill som er veldig morsomme å spille, spesielt med to eller flere deltakere. Til å begynne med har du tre Mini games, nemlig Monkey Race, Monkey Fight og Monkey Target. I tillegg finnes det tre Party games som åpner seg etter hvert som du spiller og får samla såkalte Play Points. Hvert Party game koster 2500 Play points. Og du kan altså kjøpe Monkey Billiards, Monkey Bowling og Monkey Golf. Navnene på bonus spillene er egentlig veldig selvforklarende.

Super Monkey Ball fungerer veldig godt. Kontrollen er enket, du bruker jo kun den anloge styrespaken. Men å beherske den kan være  vanskeligere. Du må være varsom med hvor hardt du er borti den. Spillet kan til tider bli frustrerende vanskelig, men det gjør samtidig at spiller om og om igjen for å greie det “umulige” brettet. Og bonus spillene er en fin avveksling. Jeg har faktisk satt meg ned bare for å spille disse og de kunne nærmest vært gitt ut på egenhånd. Et virkelig godt party spill.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Wace Race – Blue Storm (GameCube)

Dette er del 7 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 9. september 2002.

Wace Race – Blue Storm

Wace Race: Blue StormDa Wave Race 64 kom til Nintendo 64 i 1996, imponerte spillet for sin grafikk, og da spesielt hvor godt det klarte å lage vann. Så hvordan er Wave Race: Blue Storm? På ingen måte noe dårligere. Spillet er vel egentlig ikke noe nytt spill, men heller en oppgradering på det gode spillet som kom til N64.

Wave Race byr på en del ulike spill muligheter, i alle skal du selvsagt kjøre vannscooter. Det første valget, og et av dem du trolig kommer til å bruke mye tid på, er Championship. Her har du etter hvert tre vanskelighetsgrader. Men aller først må du gjennom en Excebition for å ”bevise” at du er en god fører av vannskuteren. Når det er gjort (ikke vanskelig), kan du velge Beginner. Har du ikke spilt Wave Race før, kan du nok trenge litt trening for å lære kontrollen og enda litt for å beherske den 100%. Når du så har klart deg igjennom alle de fem første banene (eller dagene om du vil), har du klart Beginner og en ny bane åpner seg som vises denne i Normal. Så er det bare å klare de seks banene for å åpne en syvende som finnes i Hard. Og her er det, vel, ganske vanskelig. Det er de sammen banene som går igjen, men med nye og vanskeligere traseer.

Et annet modi du garantert kommer til å like, er Multiplayer. Her kan du spillet mot opp til tre andre venner. Skjermen blir da delt opp i fire og kvaliteten på grafikken blir ikke noe dårlige av den grunn. Bra. Men du bør vel ha en litt stor TV-skjerm for at det ikke skal bli for smått.

Så har du Stunt. Her gjelder det som navnet sier å gjøre stunt. Det er igjen de samme banene som finnes her. Men nå er det plassert ut ringer og ramper som du kan trikse på. Og til slutt får du en poengsum som du kan prøve å slå neste gang du spiller. Du kan også gå igjennom en opplæring på de ulike triksa sånn at du har mulighet til å oppnå en god poengsum.

Som om ikke dette er nok finnes det også noe som kalles Free roaming. Her finnes alle banen du har klart som kan kjøre rundt i så lenge du vil. Hoppe på ramper og øve på triks, eller bare slappe av og nyte den gode grafikken.

Grafikken i Wave Race Blue Storm er nydelig og spesielt vannet. Det er det mest realistiske jeg noen gang har sett. Av og til kan det nesten bli for realistisk. Dernest kommer vær-effektene. De er utrolig gode og gir spillet den ekstra lille dimensjonen. Du kan spille i fint solskinn med et nærmest blikkstille vann, eller været kan være så dårlig, så mye regn, bølger, lyn&torden at du nesten ikke ser noe som helst. Og du er glad for at du har en GameCube som klarer alt dette. En ekstra fin detalj er at vannet som spruter og regnet treffer ”kameraet” og lager ringer på og dråper som renner ned på linsa, veldig fint. Jeg har også lagt merke til at på noen av banene kan de se ut som at de er bygd for stor fart. Noen av objektene som steiner ser greie ut når du fyker forbi i fullfart, men skulle du være uheldig å treffe en blir de veldig store og du liten i forhold, men så fort du får opp tempoet igjen, ser du ikke dette.

Lyden er litt sånn både og. Stemmene som hele tiden forteller deg at du har passert en bøye, at noen prøve å kjøre forbi deg eller at du har falt i vannet, kan etter hvert bli irriterende. Og ikke alle samplingene er gode heller. Men heldigvis kan du skru ned eller av dette (noen du helt sikker kommer til å gjøre). Musikken er vel egentlig grei, med et par fengende melodier. Ikke helt topp, men ikke dårlig.

Dette er et spill du nesten bør ha i samlingen din. God grafikk og utfordringer gjør dette til et bra spill. Om du ikke vil være ute i ordenlig vann, kan du nå altså sitte inne å leke deg på vannet uten å bli våt.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Sims (GameCube)

Dette er del 5 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 21. juni 2003.

The Sims

The Sims

Sims er et veldig fascinerende spill og jeg har brukt mange timer på dette spillet på PC. Og så fram til å få det på GameCube. Det er egentlig ikke så veldig store forskjeller på de to versjonene.

Sims går i korte trekk ut på å lage personer ved å bestemme ulike parametre, lage et hus og plassere menneskene i huset og deretter prøve å styre dem etter beste evne. Jobbe, tjene penger, bygge ut huset, kjøpe nye gjenstander, invitere til fest osv. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men du blir raskt bitt av basillen og kommer til å spille ganske mye.

Nå har du muligeheten til å spille to med eller mot hverandre. I “vanlig” Sims kan to syre personene i samme hus. Det har sine store fordeler, spesielt når du har mange personer i huset. Det blir med andre ord lettere å få alle opp om morgenen, gi de frokost og få de på jobb før de mister den. Det har også kommet et nytt modus “Get a Life” hvor du får ulike oppdrag som må fullføres for å komme videre. Etter som du spiller her, vil du kunne åpne nye gjenstander som kan kjøpes. Dessuten vil du åpne 2 spillbrett. På disse brettene spiller du to mot hverandre med et oppdrag. Det kan være å samle inn mest penger på et museum eller få flest folk på sin fest (det er selvfølgelig mulig å ødelegge festen for din motstander).

Grafikken har gått fra isometrisk 3D til full 3D. Men ellers er den forholdsvis lik PC versjonen. Det er heller ikke så stor forskjell på lyden. Bortsett fra dette er spillbarheten like stor. Kontrollen fungerer tålig greit, men kan være være litt irriterende når man skal bygge/dekorere huset sitt.

Spillet kan så absolutt anbefales, men har du spilt PC versjone, så er det ikke mye nytt i dette spillet.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Luigi’s Mansion (GameCube)

Dette er del 3 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 1. august 2002.

Luigi’s Mansion

Luigi?s Mansion

Hver gang Nintendo har landsert en ny spill konsol, har det kommet et nytt Mario spill. NES hadde sitt Super Mario Bros. 1, med SuperNES kom Super Mario World og Nintendo64 hadde Super Mario 64 . Men med GameCube kom det ikke noe nytt Mario spill (heller ikke GameBoy Advance hadde noe nytt Mario spill), men et der hans bror Luigi har hovedrollen.

Luigi har vært så heldig (!??!?) å vinne et slott i et lotteri han ikke har deltatt i en gang. I sin store glede inviterer Luigi sin bror Mario på besøk. Men Mario forsvinner i slottet før Luigi ankommer. Dessuten viser det seg at Luigis nyvunne slott er fult av spøkelser og at de antakelig har noe med Marios forsvinning. Dermed blir det Luigis oppgave å finne sin bror. På veien får han litt hjelp. Professor Elvin Gadd gir deg Poltergust 3000 og en GameBoy Horror.

Poltergust 3000 er en ryggsekk liknende sak som hovedsakelig blir brukt til å suge tilseg spøkelser, ikke helt ulikt utstyret de brukte i Ghostbusters på 80-tallet (Luigi’s Mansion likner dessuten på en episode fra X-Files, nemlig 6.6: “How the Ghost Stole Christmas “), og til å bevege lommelykten. Dette krever sin trening. I starten er det vanskelig å bevege Luigi samtidig som du skal flytte på sugeren (med C-spaken) slik at du får fanget spøkelsene. Men etter litt spilling er det ingen problemer å beherske begge de analoge spakene. For å suge må du trykke R og siden det også er en analog knapp, suger du mer jo hardere du trykker. For å kunne suge inn et spøkelse, må du få fram hjertet til det. Og det gjør du ved å lyse lommelykta mot spøkelse. Noen ganger må du også gjøre spesielle ting i et rom for at dette skal skje. Vanligvis er det ikke noe problem å finne ut hva du skal gjøre.

Det kan kanskje høres litt kjedelig ut å bare gå rundt og suge til seg spøkelser med Polterguster, men det er det ikke. Rommene er forskjellige og jeg synes det er ganske gøy. Etterhvert får du også mulig het til å bruke Polterguster som vannkanon, flammekaster og “ismaskin” (vann fryster osv.). Dette gir selvsagt spillet variasjon.

Lydeffektene i Luigi’s Mansion er veldige gode og gjenspeiler bra det som skjer i spillet. Har du mulighet til å koble GameCube opp mot et surround anlegg, er det absolutt å anbefale. Da kan du høre hvor i rommet et (eller flere) spøkelse dukker opp. Og det har jo sine fordeler. Atmosfæren i spillet blir mer levende. Musikken er ikke allverden, det finnes kun et musikk tema som spilles om og om igjen i ulike varianter. Men likevel virker ikke dette irriterende. Musikken varier etter hvordan Luigi har det. Luigi nynner og plystrer melodien på ulike måter og det tar ikke lange stunden før også du vil gjøre det samme. Er Luigi nervøs og redd, gjenspeiler det seg i hvordan musikken spilles.

Grafikken i Luigi’s Mansion er et kapittel for seg. Den er rett og slett helt nydelig med sin tegnefilmaktige utforming. Den klarer fint å vise hva GameCube er i stand til å vise av spesialeffekter. Med gjennomsiktige spøkelser, partikkeleffekter som er brukt i flammekasteren og vannkanonen og Luigis evne til å vise følelser. Han har et stort register med ansiktsuttrykk som tydelig viser hvordan han har det. De ulike objektene i spillet har samme fysiske egenskaper som i virkeligheten, bare prøv å sug til deg en gardin eller dusjforheng og du ser hva jeg mener. Imponerende! Spillet er fastlåst i en kameravinkel, dette skyldes at alle knapper på kontrollen er brukt til å styre Luigi og Polterguster. Det gjør egentlig ingenting. Når du går innover i et rom eller nedover en korridor, blir vegger og ting som er nærme deg halvgjennomsiktig og dette fungerer veldig bra.

Det finnes vel egentlig bare en negativ ting med spillet; det er ganske kort. Det tar med andre ord ikke så alt for lang tid å spille igjennom spillet. Noen kvelder med intens spilling burde holde. Men bortsett fra det er det et topp spill som du bør få med deg.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Smash Bros. Melee (GameCube)

Dette er del 1 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 29. september 2002.

Super Smash Bros. Melee

Super Smash Bros. Melee

Dette er vel kanskje multi-player spillet framfor noen. Her kan du spille med opp mot 3 venner og banke liv-skiten ute av hverandre. Og det er ganske gøy. Men også hvis du spiller aleine, har du mange muligheter.

I Regular Match kan du velge mellom Classic og Adventure. I Classic spiller du deg igjennom ulike nivåer hvor du sloss mot ulike figurer. Dette inkluderer også tre forskjellige bonus baner. Adventure går nesten ut på de samme, men det er litt mer platformspill-aktig over det. Så har du Event Match hvor matchene foregår på ulike baner. Og det er nok av baner å velgi, hvilken rekkefølge spiller ingen rolle. Stadium inneholder tre forskjellige spill. I Target Test gjelder det å prøve å få tak i alle blinkene, ikke alltid like lett. I Home-run Test skal du slå en sandsekk så langt du klarer og i Multi-Man Melee gjelder det og sloss mot tråmodeller av menn som blir pøst på skjermen. Her finnes det en del forskjellige varianter. Og i Trainning kan du selvsagt trene med de ulike figurene.

Men SSMB er vel først og fremst et multi-player spill. Her kan opp til fire spillere spille mot hverandre. Du kan spille mot hverandre på enkelt baner, turneringer, matcher med spesielle regler eller forandre og bestemme reglene sjøl. Det er med andre ord, mange muligheter og vanskelig for å gå lei.

Til og begynne med, kan du velge 14 ulike Nintendo-figurer. Etterhvert som du spiller kan du få 12 nye figurer å velge mellom. Dessuten finnes det 12 ekstra baner som vil dukke opp når du har spilt lenge (og gjort spesielle ting). I tillegg til dette finnes det andre hemmeligheter også. Du vil bli tildelt trofeer underveis i spillet, eller du kan vinne dem i lotteri. Det finnes nærmere 300 av disse! Det er også veldig gøy å se hva du får poeng for etter hver kamp. Det blir gitt poeng for det meste av ulike kombinasjoner med slag, spark, hvor raskt du nedkjemper en motstander osv.

Så mye mer er det vel egentlig ikke å si om spillet. Man skal banke hverandre opp å ha det gøy sammen, og det klarer Super Smash Bros. Melee veldig godt.

This slideshow requires JavaScript.