Anmeldelse: Pac-Land (Atari Lynx, 1992)

Pac-Land kommer ut i de japanske arkadehallene i 1984 og er det første Pac-Man spillet som forlater labyrintene. Pac-Land er nemlig et platformspill og tar faktisk utganspunkt i Pac-Man tegnefilmserien. Jeg har spilt litt på Atari Lynx versjonen som kom i 1992.

Oppgaven din i Pac-Land er å få en fe som du har gjemt i hatten din helskinnet gjennom brettene. Spøkelsene prøver å gjøre det vanskelig for Pac-Man å komme seg fra start til mål. Spøkelsene kommer gjerne i kjørende i bil eller sittende i et fly som  de i tillegg kan slippe ting ned fra. Heldigvis for Pac-Man, finnes det Power Pellets rundt omkring på brettene som i originalspillet, gjør spøkelsene blå og kan spises å gi ekstra poeng.

Kontrollen fungerer rimelig greit, men kan og by på litt frustasjon. Du kommer til å dø… masse. Etter å spilt de første brettene, så vil hoppingen etter hvert sitte i fingrene. Problemene kommer når du må løpe fort noen steder for å ta sats på et springbrett, time dette så du lander på neste for så å hoppe videre. Lett skal det ikke være.

Grafisk er Pac-Land veldig flott. Store, flotte og tydelige bakgrunner. Mange og sterke farger. Så er vel tydelig at animasjonsserien er inspirasjonen til dette spillet. Jeg får litt sånn The Simpsons: Bart vs. the Space Mutants (1991) på Master System vibber. En del grafiske likheter. Det er god paralax scrolling i Pac-Land, spesielt når man kommer til skogen. Trærne beveger seg fint i forgrunnen.

Musikken i spillet er hentet fra tittelmelodien til tegnefilmserien. Den er så og si iriterende lik. Den går i sløyfe, setter seg på hjernen og kan føles plagsom etter hvert.

Pac-Man er for min del ingen höydare innen plaformsjangeren. Men nå skal det jo sies at spillet kom ganske tidlig i plaformens barndom om man kan si det sånn. For i følge Wikipedia var dette et viktig og inflytelsesrikt spill og at skaperen av Mario, Shigeru Miyamoto, også blei inspirert av spillet.