Anmeldelse: Disney’s Aladdin (Sega Master System, 1994)

Det første som slo meg med Disney’s Aladdin på Sega Master System, er grafikken. Den er fantastisk. Utrolig hva de har klart å få til på den da (i 1994) aldrende 8-bits maskinen.

Bakgrunnen ser veldig flotte ut og er svært detaljerte. Noe man ikke ser så ofte i Master System. På grunn av bruk av dithering, ser det ut som at det er mange fler farger enn det som faktisk brukes (20 på det meste). Jeg har spilt på HDTV, og vil faktisk tro at det ser enda bedre ut på en gammel CRT-skjerm.

Det er også flere lag med parallaks skrolling som gir spillet ekstra dybde. En artig detalj man kan se i første brett, er når man passerer et hushjørne og man ser veggen på siden komme fram (og forsvinner). Dette er en 3D-effekt jeg ikke kan huske å ha sett i noe Master System spill tidligere. I tillegg er animasjone på figurene veldig flotte. Etter hvert brett er det cut-scenes som også ser veldig flotte ut og som binder historien sammen.

Aladdin må løpe fra vakter, hoppe over dyp, fly på flygende teppe og møte den onde Jafar ansikt til ansikt.

De første brettene er ganske enkle. De autoskroller, så her er det bare å hoppe over hull å unngå ting som faller ned. Så litt kjedelig akkurat det. Heldigvis kommer det grotter og andre spennende steder hvor man har mer kontroll over Aladdin.  Selv om kotrollen av og til kan føles litt upresis. Ikke alltid like lett å time hoppene.

Spillet som helhet er vel ikke det vanskeligste som finnes på Master System. Det har både evig liv og passord, så burde være greit å komme igjennom. Grafisk er Aladdin et av de mer imponerende på Master System.

This slideshow requires JavaScript.