Anmeldelse: Sonic Adventure 2 – Battle (GameCube)

Dette er del 11 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 29. september 2002.

Sonic Adventure 2: Battle

Sonic Adventure 2: Battle

Jeg var litt spent på hvordan Sonic ville fungere i 3D. Første gang jeg spilte Sonic var Sonic the Hedgehog til Master System helt på begynnelsen av 90-tallet. Dette er det eneste Sonic spillet jeg har spilt helt i gjennom, i tillegg til litt prøvespilling på Mega Drive (og selvfølgelig Sonic Advance ). Men dette var nok til at jeg blei hekta på Sonic.

Sonic Adventure 2: Battle er nærmest identisk versjon av den som finnes på Dreamcast. De som har spilt begge versjonen sier at det grafikk-messig ikke er så store forskjeller. Men det betyr ikke at SA2b på GameCube er dårlig. Den er helt på det gjevne, men jeg synes kanskje at Sonic fungerer best i 2D (bare se på hvordan Sonic Advance er).

Så litt til plottet i spillet. Du kan velge mellom Hero og Dark . Spillet er lagt opp sånn at hver verden har sine karakterer du spiller med. De henger litt sammen i par. Der Sonic / Shadow har løpe-springe bretta (slik vi kjenner Sonic fra før), med Tails/ Dr. Eggman sitter du i en robot og med Knuckles / Rouge kan du fly. Undervei samler du ringer, små dyr og fargede staver. Disse kan senere brukes til og oppdra Chao’ene. Og når du klarer et brett, får du et emblem. I alt finnes det 180 emblem.

Det finnes også et 2-player modus der du kan spillet mot en annen. Og så har du Chao Garden hvor du skal oppdra små skapsninger. Her mater du dem og steller pent med dem. De kan delta i karate kamper eller løpe omkapp med andre Chao’er i ulike løp. Dessuten kan du overføre dem til GBA og mate dem der. Ganske gøy.

Det er to tekniske problemer med SA2b. Det ene er at kameraet ikke funger noe særlig godt. Du kan forandre posisjon, men når du beveger deg går den tilbake til utgangsposisjonen igjen, og det er jo lite praktisk. Og på lyd siden overdøver musikken ofte andre lydeffekter, og da spesielt tale som blir veldig vanskelig å høre. Bortsett fra det har spillet mye god og variert tekstur. Så liker jeg snuttene i etter hvert brett som etter min mening fint forteller hvordan historien forsetter.

Sonic Adventure 2: Battle er et ganske gøy spill, men du bør kanskje være en liten Sonic fans hvis du skal ha full glede av det.

 

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Mario World – Super Mario Advance 2 (Game Boy Advance)

Dette er del 10 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juli 2002.

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er en perfekt kopi av SNES versjonen som blei lansert sammen med maskinen da den kom i 1990. Mange anser dette som et av, om ikke det beste spillet i denne sjangeren (muligens bare slått av Super Mario Bros. 3 til NES). Så det er på ingen måter noe dårlig spill som har kommet til GBA. Alt i SNES versjonen er med, pluss noen små forandringer.

Som vanlig har Bowser kidnappet Toadstool og det er Mario (denne gangen kan du også velge Luigi) som nok en gang må komme til unsetning. Handlingen foregår på Yoshi’s Island, og ikke helt overranskende får Mario hjelp av Yoshi.

Grafikk:
Så vidt jeg kan se, er det ingen grafiske forskjeller mellom Super Mario World til SNES og GBA. Det eneste er jo selvsagt at GBA har noe mindre skjerm og dermed dårligere oppløsning enn SNES, men spillet bærer ikke preg av dette. Grafikken er nydelig og velpolert til tross for sine 12 år. Det er ingen problem å se objektene på skjermen, men noen steder som er ganske mørke kan være vanskelig å se. Det er ikke spillets feil, men mangel på backlight i GBA. Av helt ny grafikk er en intro til spillet som er ganske fin.

Lyd:
Musikken er god og passer fint til temaene på de ulike bretta. Lyden fra GBA kan kanskje bli noe tynn og jeg vil derfor anbefale bruk av høretelefoner. Lydeffektene er også gode og det er kommet noen nye samplinger til både Mario og Luigi.

Spillbarhet:
Dette er et veldig stort spill med hele 96 utganger, inkludert de i Special World. I tillegg til Mario kan du også spille Luigi selv om han er litt vanskeligere å kontrollere. Han har samme egenskaper som i SMB2 til NES, og han gode flygeegenskaper kan benyttes i på enkelte brett for å nærmest fly over det uten å bevege seg noe særlig nede på bakken. Selv om man spiller brett etter brett, er ikke SMW et helt linært spill. En del brett har hemmelige utganger og det går an å velge alternative ruter på oversiktskartet. Man trenger med andre ord ikke spille gjennom alle bretta for å klare spillet. Det er fult mulig å klare hele spillet på rundt 40 minutter, men da må du kjenne til alle hemmelige veier. Selv når SMW er ferdig spillt er det gøy å komme tilbake på tidligere brett å spille. En oppgave kan jo være og få samla sammen alle Dragon Coins, det skal være 5 på hvert brett. Vil du ha en avkobling fra spillinga, kan du jo alltids spille Mario Bros. som følger med som en ekstra bonus. Du kan også spille sammen med 3 andre.

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er et absolut must. Har du ikke spilt spillet før, er dette din store sjanse. Var du så heldig å ha en Super Nintendo tidlig på 90-tallet, blir dette et hjertelig gjensyn. God spilling!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Monkey Ball (GameCube)

Dette er del 9 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 12. august 2002.

Super Monkey Ball

Super Monkey Ball

Mange har var vel prøvd leken der man skal styre en kule igjennom en labyrint ved hjelp av to knotter på hver side av brettet. Super Monkey Ball er en digital variant av dette og en god, sådant. Det er bare å advare med en gang, spillet er vanedannende. Utgangspunktet er enkelt; du bruker kun den analogestyrespaken til å flytte kula med apekatten i. Vel, egentlig er det ikke kula du beveger, man selve brette kula befinner seg på. Dette høres greit ut, ikke sant? Det er det også, i alle fall i begynnelsen.

Du kan velge mellom tre ulik vanskelighetsgrader; Beginner, Advance og Hard som gir henholdsvis 10, 30 og 50 ulike brett du må igjennom. Som sagt er første vanskelighetsgrad forholdsvis grei, mens de andre er vanskeligere. Bretta bli stort sett litt vanskeligere etter hvert som du spiller, men det kan godt komme et let brett midt inni.

Din oppgave er selvsagt å forflytte kula trykt fra start til mål. Noen baner er det bare å kjøre rett på, men i andre må du balansere på tynne veier. Da gjelder det å bevege den analogestyrespaken med forsiktighet. Et kraftig trykk og man er død. Langs din vei kan du samle bananer og 100 bananer gir et ekstra liv. Det kan komme godt med. Du har også fem continues til rådighet. Men er du veldig flink og klarer en hel vanskelighetsgrad uten å miste noen liv eller bruke continue, får du enda noen brett å bryne deg på.

Du kommer helt sikkert til å sette deg fast på noen brett, noen steder du alltid faller ned fra. Men det finnes en liten løsning på problemene. Du kan nemlig øve så mye du vil på de bretta du har klart. Og når du føler for det kan du igjen prøve å spille igjennom en vanskelighetsgrad uten å miste noen liv.

Du kommer helt sikkert til å sette deg fast på noen brett, noen steder du alltid faller ned fra. Men det finnes en liten løsning på problemene. Du kan nemlig øve så mye du vil på de bretta du har klart. Og når du føler for det kan du igjen prøve å spille igjennom en vanskelighetsgrad uten å miste noen liv.

Det finnes også en flerspiller variant av dette, Competition Mode. Da velger du et antall baner som dere vil konkurrere i. Her gjelder det å få samla flest mulig bananer, første man i mål får en del ekstra bananer som hjelper godt. Om du faller av banen, gjør ikke det noe. Da starter du bare på begynnelsen igjen. Og dere holder på helt til en kommer i mål eller tida renner ut.

Super Monkey Ball inneholder også seks minispill som er veldig morsomme å spille, spesielt med to eller flere deltakere. Til å begynne med har du tre Mini games, nemlig Monkey Race, Monkey Fight og Monkey Target. I tillegg finnes det tre Party games som åpner seg etter hvert som du spiller og får samla såkalte Play Points. Hvert Party game koster 2500 Play points. Og du kan altså kjøpe Monkey Billiards, Monkey Bowling og Monkey Golf. Navnene på bonus spillene er egentlig veldig selvforklarende.

Super Monkey Ball fungerer veldig godt. Kontrollen er enket, du bruker jo kun den anloge styrespaken. Men å beherske den kan være  vanskeligere. Du må være varsom med hvor hardt du er borti den. Spillet kan til tider bli frustrerende vanskelig, men det gjør samtidig at spiller om og om igjen for å greie det “umulige” brettet. Og bonus spillene er en fin avveksling. Jeg har faktisk satt meg ned bare for å spille disse og de kunne nærmest vært gitt ut på egenhånd. Et virkelig godt party spill.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Advance Wars (Game Boy Advance)

Dette er del 8 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Advance Wars

Advance Wars

Utgangspunktet for Advance Wars er enkelt. Du får tildelt en styrke og et oppdrag du skal utføre. Det kan høres enkelt ut, men det er nødvendigvis ikke det. Du starter med å gjennomføre et en rekke treningsoppdrag der du lærer å bruke de ulike delene av styrken din og du lærer litt strategi.

Grafikk & Lyd:
Grafikken er enkel og veldig oversiktelig. Jeg var veldig spendt på hvordan et slikt spille vi se ut på en liten GBA skjerm, men det fungerer veldig fint. Det er bare å velge enheten du vil flytte, sette den nærme fienden og slå til hvis det går an. Det er ingen problemer å se hva slags styrker du har, selv om de er små, er de så pass detaljerte at dette ikke er noe problem.

Det er vel egentlig ikke så mange lydeffekter i spillet, men de få som er der, gjør sin nytte. Dessuten er det et musikkstykke som blir silt om og om igjen. Det kan fort bli irriterende, men heldigvis går det an å slå av musikken.

Spillbarhet:
Dette er et spill som kan gjøre deg avhengig. Du må liksom bare spille noen trekk til og litt til, og så begynner det grønne lyset (på GBA) og blinke rødt. Sånn er det, man kan spille i timesvis. Advance Wars er et virkelig godt spill og veldig morsom og spille aleine, men det går selvfølgelig an å spille flere, både på en og samme GameBoy eller ved å linke. Og det øker selvfølgelig variasjonen og hyggen enda noen hakk. Et spill du bør ha i din samling.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Wace Race – Blue Storm (GameCube)

Dette er del 7 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 9. september 2002.

Wace Race – Blue Storm

Wace Race: Blue StormDa Wave Race 64 kom til Nintendo 64 i 1996, imponerte spillet for sin grafikk, og da spesielt hvor godt det klarte å lage vann. Så hvordan er Wave Race: Blue Storm? På ingen måte noe dårligere. Spillet er vel egentlig ikke noe nytt spill, men heller en oppgradering på det gode spillet som kom til N64.

Wave Race byr på en del ulike spill muligheter, i alle skal du selvsagt kjøre vannscooter. Det første valget, og et av dem du trolig kommer til å bruke mye tid på, er Championship. Her har du etter hvert tre vanskelighetsgrader. Men aller først må du gjennom en Excebition for å ”bevise” at du er en god fører av vannskuteren. Når det er gjort (ikke vanskelig), kan du velge Beginner. Har du ikke spilt Wave Race før, kan du nok trenge litt trening for å lære kontrollen og enda litt for å beherske den 100%. Når du så har klart deg igjennom alle de fem første banene (eller dagene om du vil), har du klart Beginner og en ny bane åpner seg som vises denne i Normal. Så er det bare å klare de seks banene for å åpne en syvende som finnes i Hard. Og her er det, vel, ganske vanskelig. Det er de sammen banene som går igjen, men med nye og vanskeligere traseer.

Et annet modi du garantert kommer til å like, er Multiplayer. Her kan du spillet mot opp til tre andre venner. Skjermen blir da delt opp i fire og kvaliteten på grafikken blir ikke noe dårlige av den grunn. Bra. Men du bør vel ha en litt stor TV-skjerm for at det ikke skal bli for smått.

Så har du Stunt. Her gjelder det som navnet sier å gjøre stunt. Det er igjen de samme banene som finnes her. Men nå er det plassert ut ringer og ramper som du kan trikse på. Og til slutt får du en poengsum som du kan prøve å slå neste gang du spiller. Du kan også gå igjennom en opplæring på de ulike triksa sånn at du har mulighet til å oppnå en god poengsum.

Som om ikke dette er nok finnes det også noe som kalles Free roaming. Her finnes alle banen du har klart som kan kjøre rundt i så lenge du vil. Hoppe på ramper og øve på triks, eller bare slappe av og nyte den gode grafikken.

Grafikken i Wave Race Blue Storm er nydelig og spesielt vannet. Det er det mest realistiske jeg noen gang har sett. Av og til kan det nesten bli for realistisk. Dernest kommer vær-effektene. De er utrolig gode og gir spillet den ekstra lille dimensjonen. Du kan spille i fint solskinn med et nærmest blikkstille vann, eller været kan være så dårlig, så mye regn, bølger, lyn&torden at du nesten ikke ser noe som helst. Og du er glad for at du har en GameCube som klarer alt dette. En ekstra fin detalj er at vannet som spruter og regnet treffer ”kameraet” og lager ringer på og dråper som renner ned på linsa, veldig fint. Jeg har også lagt merke til at på noen av banene kan de se ut som at de er bygd for stor fart. Noen av objektene som steiner ser greie ut når du fyker forbi i fullfart, men skulle du være uheldig å treffe en blir de veldig store og du liten i forhold, men så fort du får opp tempoet igjen, ser du ikke dette.

Lyden er litt sånn både og. Stemmene som hele tiden forteller deg at du har passert en bøye, at noen prøve å kjøre forbi deg eller at du har falt i vannet, kan etter hvert bli irriterende. Og ikke alle samplingene er gode heller. Men heldigvis kan du skru ned eller av dette (noen du helt sikker kommer til å gjøre). Musikken er vel egentlig grei, med et par fengende melodier. Ikke helt topp, men ikke dårlig.

Dette er et spill du nesten bør ha i samlingen din. God grafikk og utfordringer gjør dette til et bra spill. Om du ikke vil være ute i ordenlig vann, kan du nå altså sitte inne å leke deg på vannet uten å bli våt.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Mario Kart Super Circuit (Game Boy Advance)

Dette er del 6 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Mario Kart Super Circuit

Mario Kart Super CircuitNintendo har klart det igjen. Mario Kart Super Circuit er alletiders spill, morsomt og samtidig utfordrene. Spillet har alle elementer som gjør dette til en klassikker. De som har spilt Mario Kart på SNES og N64 vil ikke bli skuffet over denne versjonen.

Grafikk:
Grafikken i spillet kan bare beskrives med et ord: NYDELIG. Den er veldig detaljert og det er brukt klare og sterke farger. En nytelse å se på. Det er brukt mode-7 for å få Mario og de andre til å kjøre rundt på banen. Det kan se ut som at banen roterer rundt kjøreren og at ikke kjøreren beveger seg i forhold til banen. Men dette gjør ikke så mye egentlig. Bakgrunnen består som regel av flere lag, så kalt parallax-scrolling, og skyer, fjell og skog beveger seg fint i forhold til hverandre. Dessuten finnes det både en Zeppeliner (med Lugi-logo), en sjørøverskute som skyter med kanon (du kan faktisk bli truffet) og ikke minst solnedgangen på Sunset Wilds-banen. Små og fine detaljer. Så er det jo medalje utdelinga, også den morsom (spesielt hvis du skulle være så uheldig å komme på fjerdeplass).

Lyd:
Dette spillet bør du spille med høretelefoner. Alle baner har sin spesielle melodi, flere av de er ganske fengende og du blir sittende å nynne på dem. Jeg skulle ønske det var en Sound Test i menyen slik at det bare gikk an å høre musikken, men det er det dessverre ikke. Men musikken kan også være et stressende moment. For i siste runde av løpet øker tempoet i musikken og man føler at man må kjøre fortere. I tillegg til musikken er det også lagt inn noen samplinger, også disse er ganske greie.

Spillbarhet:
I utgangspunktet har du 20 ulike baner fordelt på 5 cuper; Mushroom, Flower, Lightning, Star og Special Cup. Etter hvert som du kjører bra og samler nok mynter, åpner du 20 nye baner. Disse er de samme som finnes i Mario Kart på SNES. Altså har du hele 40 baner å spille på. Hver cup kan kjørers med tre ulike vanskelighetsgrader, nemlig 50cc, 100cc og 150cc. Dessuten kan velge mellom 8 kjente Nintendo-figurer; Mario, Luigi, Peach, Toad, Luigi, Donkey Kong, Wario og Bowser. Hver kjører har sine ferdigheter. Noen baner er lettere å kjøre på med enkelte sjåfører, mens de på andre baner ikke er fult så gode.I tillegg til dette kan du kjøre mot dine egne tider eller koble sammen fire GBAer og spille mot venner. Det er mange muligheter og spillet har lang holdbarhet, et spill du bør ha i samlinga di.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Sims (GameCube)

Dette er del 5 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 21. juni 2003.

The Sims

The Sims

Sims er et veldig fascinerende spill og jeg har brukt mange timer på dette spillet på PC. Og så fram til å få det på GameCube. Det er egentlig ikke så veldig store forskjeller på de to versjonene.

Sims går i korte trekk ut på å lage personer ved å bestemme ulike parametre, lage et hus og plassere menneskene i huset og deretter prøve å styre dem etter beste evne. Jobbe, tjene penger, bygge ut huset, kjøpe nye gjenstander, invitere til fest osv. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men du blir raskt bitt av basillen og kommer til å spille ganske mye.

Nå har du muligeheten til å spille to med eller mot hverandre. I “vanlig” Sims kan to syre personene i samme hus. Det har sine store fordeler, spesielt når du har mange personer i huset. Det blir med andre ord lettere å få alle opp om morgenen, gi de frokost og få de på jobb før de mister den. Det har også kommet et nytt modus “Get a Life” hvor du får ulike oppdrag som må fullføres for å komme videre. Etter som du spiller her, vil du kunne åpne nye gjenstander som kan kjøpes. Dessuten vil du åpne 2 spillbrett. På disse brettene spiller du to mot hverandre med et oppdrag. Det kan være å samle inn mest penger på et museum eller få flest folk på sin fest (det er selvfølgelig mulig å ødelegge festen for din motstander).

Grafikken har gått fra isometrisk 3D til full 3D. Men ellers er den forholdsvis lik PC versjonen. Det er heller ikke så stor forskjell på lyden. Bortsett fra dette er spillbarheten like stor. Kontrollen fungerer tålig greit, men kan være være litt irriterende når man skal bygge/dekorere huset sitt.

Spillet kan så absolutt anbefales, men har du spilt PC versjone, så er det ikke mye nytt i dette spillet.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Rayman Advance (Game Boy Advance)

Dette er del 4 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 31. mai 2002.

Rayman Advance

Rayman Advance

Den onde Mister Dark stjeler Great Protoon som opprettholder energien og balansen i verden. Det blir Raymans oppgave er å samle sammen alle Electoon for å gjennomopprette balansen. Dette er egentlig et veldig tradisjonelt platformspill, men det er vanskelig. Til å begynne med er brettene ganske greie, men etter hvert blir de veldig krevene og nærmest umulige. Men det er et godt spill som du bør ha i samlingen din.

Mange er nok kjent med Rayman fra Playstation og PC. Rayman Advance er faktisk en eksakt kopi av dette spillet. Grafikken er fin og fargerik, men på enkelte brett går det litt treigt.Det går heller ikke an å klage på lyden.

Du har først mulighet til å lagre etter at du har spillt igjennom en hel verden. Det synes jeg er en ulempe. Det betyr at hvis du ikke fikk med deg alle protonene første gang du spilte, må du spille hvert brett i hele verden en gang til. Det greieste hadde vært å ha mulighet til å lagre etter hvert brett.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Luigi’s Mansion (GameCube)

Dette er del 3 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 1. august 2002.

Luigi’s Mansion

Luigi?s Mansion

Hver gang Nintendo har landsert en ny spill konsol, har det kommet et nytt Mario spill. NES hadde sitt Super Mario Bros. 1, med SuperNES kom Super Mario World og Nintendo64 hadde Super Mario 64 . Men med GameCube kom det ikke noe nytt Mario spill (heller ikke GameBoy Advance hadde noe nytt Mario spill), men et der hans bror Luigi har hovedrollen.

Luigi har vært så heldig (!??!?) å vinne et slott i et lotteri han ikke har deltatt i en gang. I sin store glede inviterer Luigi sin bror Mario på besøk. Men Mario forsvinner i slottet før Luigi ankommer. Dessuten viser det seg at Luigis nyvunne slott er fult av spøkelser og at de antakelig har noe med Marios forsvinning. Dermed blir det Luigis oppgave å finne sin bror. På veien får han litt hjelp. Professor Elvin Gadd gir deg Poltergust 3000 og en GameBoy Horror.

Poltergust 3000 er en ryggsekk liknende sak som hovedsakelig blir brukt til å suge tilseg spøkelser, ikke helt ulikt utstyret de brukte i Ghostbusters på 80-tallet (Luigi’s Mansion likner dessuten på en episode fra X-Files, nemlig 6.6: “How the Ghost Stole Christmas “), og til å bevege lommelykten. Dette krever sin trening. I starten er det vanskelig å bevege Luigi samtidig som du skal flytte på sugeren (med C-spaken) slik at du får fanget spøkelsene. Men etter litt spilling er det ingen problemer å beherske begge de analoge spakene. For å suge må du trykke R og siden det også er en analog knapp, suger du mer jo hardere du trykker. For å kunne suge inn et spøkelse, må du få fram hjertet til det. Og det gjør du ved å lyse lommelykta mot spøkelse. Noen ganger må du også gjøre spesielle ting i et rom for at dette skal skje. Vanligvis er det ikke noe problem å finne ut hva du skal gjøre.

Det kan kanskje høres litt kjedelig ut å bare gå rundt og suge til seg spøkelser med Polterguster, men det er det ikke. Rommene er forskjellige og jeg synes det er ganske gøy. Etterhvert får du også mulig het til å bruke Polterguster som vannkanon, flammekaster og “ismaskin” (vann fryster osv.). Dette gir selvsagt spillet variasjon.

Lydeffektene i Luigi’s Mansion er veldige gode og gjenspeiler bra det som skjer i spillet. Har du mulighet til å koble GameCube opp mot et surround anlegg, er det absolutt å anbefale. Da kan du høre hvor i rommet et (eller flere) spøkelse dukker opp. Og det har jo sine fordeler. Atmosfæren i spillet blir mer levende. Musikken er ikke allverden, det finnes kun et musikk tema som spilles om og om igjen i ulike varianter. Men likevel virker ikke dette irriterende. Musikken varier etter hvordan Luigi har det. Luigi nynner og plystrer melodien på ulike måter og det tar ikke lange stunden før også du vil gjøre det samme. Er Luigi nervøs og redd, gjenspeiler det seg i hvordan musikken spilles.

Grafikken i Luigi’s Mansion er et kapittel for seg. Den er rett og slett helt nydelig med sin tegnefilmaktige utforming. Den klarer fint å vise hva GameCube er i stand til å vise av spesialeffekter. Med gjennomsiktige spøkelser, partikkeleffekter som er brukt i flammekasteren og vannkanonen og Luigis evne til å vise følelser. Han har et stort register med ansiktsuttrykk som tydelig viser hvordan han har det. De ulike objektene i spillet har samme fysiske egenskaper som i virkeligheten, bare prøv å sug til deg en gardin eller dusjforheng og du ser hva jeg mener. Imponerende! Spillet er fastlåst i en kameravinkel, dette skyldes at alle knapper på kontrollen er brukt til å styre Luigi og Polterguster. Det gjør egentlig ingenting. Når du går innover i et rom eller nedover en korridor, blir vegger og ting som er nærme deg halvgjennomsiktig og dette fungerer veldig bra.

Det finnes vel egentlig bare en negativ ting med spillet; det er ganske kort. Det tar med andre ord ikke så alt for lang tid å spille igjennom spillet. Noen kvelder med intens spilling burde holde. Men bortsett fra det er det et topp spill som du bør få med deg.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: F-Zero – Maximum Velocity (Game Boy Advance)

Dette er del 2 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og GameBoy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere.  Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang publisert 31. mai 2002.

F-Zero: Maximum Velocity

F-Zero: Maximum VelocityF-Zero: Maximum Velocity er et farstfylt spill. Her går det riktig fort unna og denne lille GBAen viser hva den er god for. Til å begynne med har du bare et lite utvalg av muligheter. Grand Prix er egentlig det eneste valget du har. For etterhvert som du kommer lenger i dette moduset, blir de samme banen spillbare i Training mode og da er det bare å trene.

Første gang du spiller kan du velge mellom Beginner, Standard og Expert. Det kan være greiest å starte med Beginner og jobbe seg oppover. Når du har vunnet det som går an å vinne åpenbarer Master mode seg, og du får en del å bryne deg på. Den første gangen du spiller kan du “bare” velge mellom Pawn, Knight og Bishop løpene, men når du klarer disse får du i tillegg Queen og Championship . Og som sagt blir de samme banene tilgjengelig i Training modus. Du kan også bare velge mellom fire kjøretøy i begynnelsen. Men også her får du flere kjøretøy etter som du gjør det godt. J.B. Crystal er det beste nybegynner fartøyet. Det er lett å styre og veldig stødig, men etter som du får erfaring, blir det nesten det samme hvilken fartøy du bruker (noen er selvsagt bedre enn andre).

Men F-Zero kan du også spille mot tre andre, med en eller flere kassetter, og her kan man ha det skikkelig gøy.

Jeg har alltid vært fascinert av bilspill-sjangeren. Og F-Zero: Maximum Velocity er et veldig godt sådan. Det blei landsert samtidig med GameBoy Advance sommeren 2001 og viste hva GBA var god for. Det er et veldig spillbart spill. Når du har klart alle modusene, er det bare å gå inn på Training mode og prøve å slå sine egne rekorder og perfeksjonere sine ferdigheter. Spillet vil glede deg i lang tid framover. Musikk tracket som er i spillet er veldig bra. Dessverre er det bare det som er med og det kan  i lengden bli litt irriterende (men det går an å slå av musikken).

This slideshow requires JavaScript.