Anmeldelse: Out Run (Sega Master System, 1987)

Out Run dukket opp i arkadehallene i 1986 og blei et populært spill, noe som resulterte i at det havnet på det som var av hjemmedatamaskiner og en rekke konsoller på den tiden.

Men jeg spilte aldri Out Run i arkedehallene. Min versjon og den jeg liker, er den Sega ga ut i 1987 på Master System.

Out Run - Sega Master System Out Run - Sega Master System

Med en Ferrari Testarossa skal du ta deg fram fra start til  mål så raskt som mulig. Selvfølgelig er det en tidsgrense som du må komme under for hver strekning. Klarer du ikke det, er spillet over. Det er deg mot klokka.

Det er fem strekninger, men ved enden av hver kan du velge å kjøre enten venstre eller høyre, så du har totalt 15 ulike ruter å kjøre. Ruten til høyre er lettere enn ruten til venstre.

Out Run er vel det eneste bilspillet hvor jeg bruker manuelt gir (automatgir eksisterer ikke i dette spillet). Dessverre kan det være lett å gire ned når du svinger, slik at du mister fart. Så det er lurt å være bevisst på hvordan du holder på styrekontrolleren.

Musikken i Out Run er klassikere og spesielt Magical Sound Shower. Du kan i tillegg velge Passing Breeze og Splash Wave på bilradioen før du starter. Det er liksom noe med soundet til 8-bit musikk. Har sikkert mye med at jeg vokste opp med det og at nostalgien noen ganger tar over.

Da jeg skulle lage spillvidoen som du kan se øverst, oppdaget jeg at Sega -tid og vanlig tid ikke er den samme. Et sekund er ikke et sekund. I løpet klokker jeg inn på 5’10″02, mens løpet i virkeligheten varer i 7 minutter og 41 sekunder. Så et Sega-sekund varer ca. 1,5 normal-sekunder. Første gang jeg har lagt merke til det.

Men dette er ikke på langt nær noen rekord. En kikk i min gamle notatbok viser at jeg i ’92 satte en personlig rekord som står den dag i dag. Tiden 4’59″63 og poengsummen 32 928 520. Slår du den?

Jeg synes Out Run fremdeles holder seg godt. Grafikken på Master System er god og gjør så godt den kan i å etterlikne Super-Scaler teknologien som blei brukt i arkadeversjonen. Musikken er legendarisk og er i seg selv nok til å ta meg med tilbake til gamledager og et godt spillminne som fremdeles lever i beste velgående.

This slideshow requires JavaScript.

Test av Retron 5

Retron 5

Det var tidligere i år at jeg hørte om Retron 5 fra Hyperkin. Jeg var raskt ut med å forhåndsbestille på Amazon. Konsollen skulle egentlig kommet ut i 2013, men blei først lansert i USA i begynnelsen av juni etter flere utsettelser. Dato for europeisk lansering er fremdeles usikkert, men skal visst nok skje en gang i september 2014.

Det har ikke vært noen lett start for Hyperkin og krittikken har vært stor. Når multikonsollen først kom på markedet, dukket den opp i fysiske butikker før folk som hadde lagt inn forhåndsbestillinger for over et år siden fikk dem. Og hadde du bestilt den sorte utgaven, så er det ikke sikkert du har fått den ennå.

Om dere husker lanseringa av HBO Nordic, så kan dette minne om det samme.

Retron 5 koster $140. Med frakt og norsk moms/avgifter betalte jeg ca. 1 265 kroner fra Amazon.

Anmeldelsen er gjort med system software v0.2.2 og Retron 5 application v1.4 (build 1496).

Konsollen

Konsollen er forholdvis stor, men er overranskende lett. Jeg hadde forventet at den hadde veid noe mer.

På oversiden har den fire plasser til spill. En for Sega Mega Drive/Genesis, NES, Super NES/Super Famicom og Famicom. I fronten er det en åpning for Game Boy/Game Boy Color/Game Boy Advance. I tillegg kan Retron 5 spille Sega Master System spill, men da trengs det en Master System Converter. Du kan kun ha i et spill om gangen.

Åpningene er forholdsvis trange, så spillene sitter veldig godt i. Om man bruker makt for å få dem ut, føles det nesten som at man skal rive konsollen fra hverandre. Heldigvis slipper spillkassettene lett(ere) om man bare drar i den ene siden av dem.

På hver side av konsollen er det porter for å koble til kontrollere for NES, Mega Drive og SNES.

På baksiden finner du HDMI-utgang (720p), micro-USB for lading av kontrollen (som bruker micro-USB i begge ender) og en SD-kort plass som brukes til å oppdatere konsollen, lagre bilder og saves på. Retron 5 har også en internlagringskapasitet på 1.2 GB. Konsollen kommer med en multiadapter (fire ulike kontakter og klarer 100-240v). Konsollen er regionfri og kan spille spill fra Europa, USA og Japan (som er de tradisjonelle regionene).

Spillene blir dumpet til minnet i Retron 5, men spillkassetten må fremdeles stå i for å kunne spille spillet. Tiden dette tar varierer fra spill til spill, men går relativt raskt.

På-knappen må holdes inne i 5-10 sekunder før konsollen slår seg på. Det er ikke mulig å slå på konsollen med kontrolleren.

Kontrolleren

Retron 5

Kontrolleren som følger med Retron 5 er litt uvant  å bruke til å begynne med. Men du blir vant til det meste etter hvert. Etter min smak er det for mye rette linjer på kontrolleren. Skulle gjerne sett den hadde vært mer som Classic Controller til Nintendo Wii. Den liker jeg.

Det mest irriterende med kontrolleren er klikkelyden du får fra alle knapper når de trykkes ned. Dessuten liker jeg ikke styrespaken. Hadde vært mye bedre med en fireveis D-pad a la Nintendo NES. Litt mer tyngde hadde også gjort seg.

Så til det positive med kontrolleren. Den har nok av knapper. To skulderknapper, seks skyte/hoppe-knapper pluss Start og Select. Home-knappen tar deg til en In game-meny. I tillegg har den to små runde knapper plassert henholdvis øverst til venstre og høyre. På disse kan du legge ekstra funksjoner. Jeg bruker snapshot (lagring av minnet til emlatoren) og for å ta skjermbilder.

Knappene kan programmeres til slik du vil ha dem. Vil du hoppe med skulderknappene, så kan du det. Det er et standardoppsett for knappene til hver konsoll som Retron 5 støtter, men du kan selv opprette egne profiler til hver konsoll.

Om du ikke liker å spille med den medfølgende kontrolleren, så støtter Retron 5 kontrollere fra NES, SNES og Mega Drive. Det er to porter for hver av disse. Knappene kan mappes slik du vil individuelt for hver kontroller og kan brukes uahengig av hvilket spill konsollen emulerer. Så for spill som støtter flere spillere, er det bare å mikse kontrollere til du har nok.

Jeg måtte jo bare prøvde Zapper, lyspistolen til Nintendo NES. Men det var ingen overraskelse at det ikke var støtte for denne, siden denne teknologien blei lagd for tjukk-TV og ikke HD.

Jeg prøvde også musa til Super Nintendo som fulgte med Mario Paint. Denne virket fint. I tillegg dukket det opp en muspeker i menyen til Retron 5, slik at du faktisk kan bruke musa til å foreta valg med.

Kompatibilitet

Hyperkin går for 100% kompatibilitet for Retron 5. Det er en ganske høy målsetninger når maskin takler hele 10 ulike konsoller. Jeg har lest på Facebook-siden deres at kompatibiliteten er oppe i 97%. På de tre-fire ukene jeg har hatt Retron 5, har det kommet to oppdateringer. Så de ligger i alle fall ikke på latsiden når det gjelder å forbedre programvaren.

Spillene jeg har testet fungerer veldig fint. Jeg har testet totalt 88 spill fordelt på: NES (13), Famicom (3),  Super Nintendo/Famicom (12), Game Boy (11), Game Boy Color (5), Game Boy Advance (18), Mega Drive/Genesis (15) og Master System (16).

Jeg var litt spendt på hvordan Retron 5 ville takle spill med spesialbrikker som ofte har vært vanskelige å etterlikne. Jeg har prøvd et par spill på SNES med Super FX brikken, Starwing og Stunt Race FX, og disse har virket fint.

Sega lagde også en spesial chip, SVP (Sega Virtua Processor). Men den blei på grunn av den høye prisen kun brukt i et Mega Drive spill, nemlig Virtua Racing som kostet $100. Retron 5 har ingen problemer med å spille det.

De originale Game Boy-spillene blir vist i sort-hvitt. Om du vil ha dem i farger slik som når du spiller på en Game Boy Color, må du bruke spillene via en Super Game Boy (har ikke testet dette). Unntakene jeg har sett/testet er Pokemon Red og Blue. De er fargelagt.

Alle spillene jeg har testa så langt, har virket. Et par, men ikke uventende, unntak er det dog.  De to flashkassettene til Game Boy Advance. Disse virker ikke, siden det ikke støttes av Retron 5.

Jeg har et par uoffisielle spill  som dukker opp som ‘unknown’, men de spiller fint.

Retron 5 register ikke at et Game Boy Camera settes inn. Selv om man ikke kunne tatt bilder med den i konsollen, hadde det vært en svært grei måte å få overført Game Boy-bildene på en enkel måte. Jeg har sendt Hyperkin et ønske om support for kameraet.

Enkelte spille spill virket ikke ved første innsettelse og dukket opp som ‘unkown’. Men ved nytt forsøk, så gikk det stor sett greit. Hvis ikke så funket det etter en liten rens av kontakten på spillet. Det er tross alt snakk om 20-30 år gamle spill. Og elekronikken i Retron 5 er kanskje litt mer finfølende enn i de gamle konsollen.

Så har jeg Duck Hunt som lastes inn fint, men ikke kan spilles fordi Zapper ikke støttes.

Menyer

Retron 5

Hovedmenyen består av fire valg. Play lar deg, naturlig nok, starte spillet du har satt i.

Game menu gir deg tre nye valg. Med Cheats kan du bruke predefinerte juksekoder. Ikke alle spill støttes og det går dessverre ikke an å legge til egene Action Replay/Game Genie-koder. Copy save to Retron lar deg kopiere batteriminnet i spillkassetten til konsollen, mens Copy save to cart lar deg gjøre det motsatte. Dette har jeg bare testet på et par spill, og det fungerte greit.

Under Settings kan du forandre ting som filter, scanlines, aspect ratio, og refresh rate. Lydforbedringer, hvilken region konsollen skal etterlikne og ikke minst, muligheten til å konfigurere kontrollene slik du vil.

Når du spiller et spill og trykker meny-knappen på kontrolleren, vil In-game menu gi deg muligheter som å lagre/hente spill, forandre filter og ta skjermbilder. I denne menyen savner jeg muligheten til å bruke juksekoder. Da må man fram og tilbake noen ganger og det virker litt tungvindt.

Konklusjon og sluttord

Jeg er svært godt fornøyd med mitt Retron 5 kjøp. Den har så langt fungert veldig fint. Jeg har riktig nok opplevd at konsollen har hengt seg et par ganger, men det har jeg også opplevd med original konsollene.

Så hvorfor spille spillene på Retron 5 og ikke original konsollene? Det er veldig praktisk med en konsoll som erstatter 10. Plassbesparende i en liten leilighet. Det er også veldig greit å kunne kjøpe spill på eBay eller andre steder uten å tenke på om maskinen man har støtter f.eks. NTSC eller japanske spill. For det gjør Retron 5.

Det er mulig å lagre spillene underveis slik at man kan fortsette en annen gang. Enkelte spill støtter jo dette på original konsollen, men nå kan det gjøres med alle spill.

Og ja, en emulator på PC kan gjøre det samme som Retron 5, men da må man laste ned ROMS ulovlig fra nettet. Det er noe eget ved å putte et spill i konsollen.

For å få den ultimate autentiske opplevelse må jo spillene spilles på sin original konsoll, men Retron 5 er en god erstatter og vel verdt sinde 140 dollars.

Om det er noe du lurer på eller mener jeg har glemt å skrive om, så spørr gjerne og jeg skal svare så godt jeg kan i kommentarfallet.

This slideshow requires JavaScript.

Hvem vinner fotball-VM 2014?

world_cup_2014_prediction_2

Det er ikke lett å tippe utfallet av VM-finalen i Brasil mellom Tyskland – Argentina som spilles søndag 13. juli. Tidligere har blant annet blekkspruter blitt brukt for å spå resultater i fotball-VM. Jeg har gått for en annen variant.

Jeg fikk hjelp av min søster til å spille kampen Tyskland – Argentina i spillet Italia ’90 på Sega Master System. Ut i fra den kampen, kan det se ut til at Tyskland skal spille like godt som da de slo Brasil. I min uhøytidlige spådom, er det Tyskland som blir verdensmester i fotball-VM i Brasil med 6 – 1 seier over Argentina.

Bokanmeldelse: 8 bitar på 80-talet

8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen

Har du lurt på hvordan Nintendo kom til Skandinavia? Om svaret er ja eller nei, så får du uansett vite om det i den svenske boka 8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen. Boka er skrevet av Martin Lindell.

Boka tar for seg historien om grunnleggelsen av Bergsala og hvordan de etter hvert blei distributør for Nintendo i Sverige og de andre Skandinaviske landene.

Bergsala startet med import av hi-fi utstyr fra Asia før en av grunnleggerne oppdaget Game & Watch på en til Asia. Og Bergsala starter etter hvert å distribuere disse håndholdte spillene i Sverige.

8-bitar på 80-talet tar videre for seg hvordan NES kommer til Sverige, opprettelsen av Nintendoklubbene og betydningen av Super Mario Bros. og Zelda, og ser i tillegg på Nintendo Magasinet og NES-spill på svensk.

Bok 8-bitar på 80-talet kan nok føles noe kort med sine 86 sider, hvorav ca. 50 sider brukes til historien om Nintendos inntog i svenske hjem. De resterende sidene tar for seg viktige spill som blei lansert på Nintendo NES. I tillegg får du litt statistikk og en komplett liste of NES-spill gitt ut i Sverige.

Til tross for en noe kort bok (side messig), er 8-bitar på 80-talet interessant lesning og en bok du kan godt kan lese om du er interessert i Nintendo.

8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen

Anmeldelse: Super Mario Sunshine (GameCube)

Dette er del 18 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 14. oktober 2002.

Super Mario Sunshine

Super Mario Sunshine

Dette er et spill jeg har venta lenge på. Det var kanskje litt skuffende at det ikke blei sluppet noe Mario spill ved lanseringa av GameCube. Men den som venter på noe godt, venter ikke for gjeves. Jeg har lenge vært en stor Mario fan.

Når spillet begynner får vi se en intro video som viser Mario, prinsesse Peach og en gammel Toad på vei til Delfino Island, hvor de tror de skal tilbringe en lang, velfortjent og rolig ferie. Våre venner lander på Delfino Airport og her ser vi de første tegnene til at noe ikke er som det skal være. Flystripa er nemlig tilgrisa. Her får Mario sitt hjelpemiddel, FLUDD (kan best beskrives som en bærbar vannkanon til å ha på ryggen). Ved å spyle vekk griseriet med FLUDD, får Mario sin første Shine. Så blir Mario flytta til Delfino Plaza som blir utgangspunktet for hans nye eventyr. Dette er en liten koselig småby hvor du har fine muligheter til å teste ut Marios egenskaper, enten det er bru av FLUDD, trippelhopp eller vegghopping. Her finnes det også mange Shines som gjør at du kan åpne porter til andre verdener (eller egentlig andre steder på Delfino Island). Delfina Plaza fungerer som  knutepunkt mellom alle stedene på øya. Herfra kan du dra til et annet sted og når oppdraget er utført, kommer du tilbake her. Skulle du være så uheldig å dø, ”faller” du ut av brettet og havner også her.

I tillegg til å samle Shines, skal du også samle blå mynter. Disse kan igjen veksles inn i Shines. Det er totalt 120 Shines i spillet, men du skal visst nok kunne klare spillet med ca. halvparten. Hver verden (eller del av øya) er delt opp i 8 episoder, der noen av oppgavene går igjen i de ulike verdenene, som for eksempel å samle røde mynter.

Grafikkmessig er spillet på det gjevne og til tider svært imponerende. Det er noe av teksturen på vegger og landskapet som kan være blokkete når du kommer tett innpå, men egentlig ikke noe problem. Grafikken er fargerik og sterk og passer godt til det tropiske temaet. Det som virkelig imponerer er vel kanskje den gode fysikken i spillet. Vannet er svært realistisk. Bølgene beveger seg naturlig og når Mario hopper ut i vannet lager han ringer som gradvis forsvinner, som i virkeligheten. Det mest imonerende med dette er vel kanskje når Mario har fått søle eller maling på seg og så hopper i vannet. Da renner det av Mario og løses gradvis opp. Veldig fint å se på. Så har vi vannet Mario spyler, det oppfører seg også veldig bra. Og når Mario løper i sanden, ser vi at sanden spruter opp bak skoene hans og fotavtrykka blir stående igjen i sanden. På enkelte steder har Mario mulighet til å hoppe på strikk som er montert mellom stopler eller bygninger. Og det er fantastisk å se hvordan disse oppfører seg. Man kan også se varmedis. Og når man er en plass på øya, kan man se de andre stedene veldig godt, imponerende. Selv med alle effektene og det som skjer, flyter grafikken veldig fint. Kun en gang var det antydning til litt treghet.

På lydsiden finnes det også noen godbiter. Et eksempel på det er en acapella versjon melodien fra Super Mario Bros. Og det finnes også lydeffekter som bringer minner tilbake fra gamle spill.

Selv om det finnes noen småting jeg kan sette finger på, som håndteringen av kameraet (det kan gjøre spillet vanskelig, men kun et få tall ganger), så er dette et veldig godt spill. Spillets vanskelighetsgrad varierer. Noen ganger er det nesten bare å gå og hente en Shine, mens andre ganger er det nærmest umulig å få tak i dem, som for eksempel når klosser og platformer snurrer rundt. Her går det fort mange liv før du klarer disse banene.

Det er godt å se at Nintendo har klart det igjen. Jeg håper det ikke tar så alt for lang tid før det neste Mario spillet kommer.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – A Link To the Past (Game Boy Advance)

Dette er del 17 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 3. mai 2003.

The Legend of Zelda: A Link To the Past

The Legend of Zelda - A Link To the Past

Dette er første gang jeg har spilt et Zelda spill og det blir neppe siste gang. Det er var utrolig bra. Har du ikke spilt dette, må du bare gå å kjøpe det med en gang. Du vil ikke bli skuffet.

The Legend of Zelda: A Link to the Past kom er en remake (med noen tillegg) av spillet som kom til Super Nintendo i 1991. Jeg kan vel egenltig ikke merke at dette er et 12 år gammalt spill (selv om det hadde vært fint om Nintendo kunne lage et nytt orginalt GBA spill). Det blir din oppgave som Link og gjennopprette balansen mellom ondt og godt i Hyrule og selvfølgelig redde Zelda som er tatt til fange av Ganondorf. Til å begynne med har du ikke mye utstyr. Et sverd får du ganske tidlig og etterhvert kommer også pil&bue og bomerang blant andre (jeg vil ikke avsløre alt). Du må sloss mot ulike monstre, sample nøkler og åpne dører ved å løse små logiske oppgaver. Greie og varierte oppgaver. Man blir lett sugd inn i spillet og det kan være svært vanskelig å få lagt det fra seg. For man må bare komme litt lenger før man slutter, bare litt til…

Grafikken:
Jeg synes grafikken stort sett er helt grei. Den fungerer bra til dette spillet. Jeg kan ikke sammenlikne dette spillet med SuperNES versjonen, men kan ikke tro at det skal være så store forskjeller. En ulempe med GBA er at det i de like hule kan bli vel mørkt på skjermen slik at man ikke helt ser om det er gulv eller “evigheten” som er foran en. Dette er nok bedre på GBA SP som har innebygd lys.

Lyd:
Musikken setter seg raskt og jeg nynnet med. Det er ulik musikk i spillet som forandrer seg etter hvor du er å gir en ekstra stemning til spillet. Desssuten er det lydeffekter her og der. Link skriker hver gang han svinger sverdet sitt (dette kommer fra Zelda til N64). Mange har, etter det jeg har lest ulike steder på internett, ikke likt dette. Men jeg kan vel egenltig ikke si at jeg har festa meg så mye til akkurat dette. Som i en del andre GBA spill kan lyden bli litt spinkel pga. den innebygde høyttaleren. Jeg vil anbefale bruk av høretelefoner fordi det gir en bedre spillopplevelse. Da har en mulighet til å høre hvor fiender kommer fra.

Spillbarhet:
Spillet har gjort meg til en Zelda-fan. Det er veldig vanskelig å legge fra seg. Det er et stort spill, så du har mange timer spilling foran deg. Kontrollen fungerer også bra.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – The Wind Waker (GameCube)

Dette er del 16 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

The Legend of Zelda: The Wind Waker

The Legend of Zelda: The Wind Waker

Det har vært skrevet mye om dette spillet. For de som har fulgt skriveriene på nettet, var folk ville av begeistring da en realistisk Link blei vist i 2000. Men så kom et tilbakeslag for mange, da det dukket opp bilder der spillet var tegnefilmaktig, såkalt cell-shading. Denne skuffelsen forsvant etterhvert som flere bilder og filmsnutter dukket opp og til slutt ble spillet lansert til stor glede for fansen.

The Legend of Zelda – The Wind Waker er en type spill som jeg ikke tidligere har likt så godt. Der man må gå rundt å løse ulike oppgaver, finne gjenstander og så videre. Vel, dette har nå forandret seg. Spillet er alle tiders, trolig det beste jeg har spilt.

Det er en kjent oppgave som må løses. Det er vel ingen overraskelse at Zelda er kidnappet og at du som Link må dra ut i den vannfylte verdenen for til slutt befri prinsesse Zelda. Dette er et stort spill og det er mye  å gjøre. Jeg skal ikke avsløre noe, me kan si så mye at du skal ved hjelp av din båt seile rundt å løse små oppgaver som med tiden er med å løse din store oppgave, nemlig å redde Zelda. Underveis vil du få skaffet deg ulike ting som er med på å lette denne oppgve. Den beste tingen er taktstaven, Wind Waker, som gjør at du kan dirigere vinden. Og ved hjelp av denne kan du forandre vindretningen slik at du kan seile med full fart (for det er jo ganske vanskelig å  seile i motvind), du vil ha muligheten til å transportere deg raske ftil ulike steder. Dette er bare noen av tingene taktstaven kan gjøre. Det kan kanskje virke som at det vil bli mye seiling. Av og til blir det det, men stort sett går det veldig greit. Det er mange øyer og utforske og oppgavene er varierte. De ulike bossene i spillet er også forskjellige, men jeg synes ikke at de var alt for vansklige å ta knekken på. Det var oftere vanskligere å komme fra til der bossen holdt til.

Grafikken er nydelig. Den gir en god tegnefilmaktig opplevelse. Alt er godt detaljert og teksturene er veldig gode. Det er dessuten veldig god bruk av partikkel effekter. I huler hvor det er mye lava kan du se at varme vibrerer i lufta, veldig imponerende. Skyene på himmelen er gode og dynamiske. De farer over himmelen og man kan se når de bygger seg opp til uværskyer før regn og torden setter inn. Det er også imponerende å se hvordan de har klart å illustrere vinden. Trærne, flagg og så videre beveger seg i vindens retning. Dessuten farer det hvite “streker” i gjennom lufta for å vise vindretning. Jeg er veldig imponert over hva de har klart å gjøre. Grafikker flyter fint hele tiden. Kun et par ganger gikk det seint og det var når jeg hadde masse fiender rundt meg og slo alle på en gang slik at de døde. Da gikk det litt treigt, men bortsett fra det var det ingen problemer med grafikken. Kontrollen fungere også veldig godt og det er nesten aldri problemer med kameraet. Jeg opplevde vel problemer kun et par ganger. Musikken er like imponerende som grafikken. Det finnes remiks av gode gamle Zelda-melodier samt nye som gir spillet en god stemning. Lyd effektene er også gode.

I tilleg til hovedoppdraget finnes det en del småoppdrag som du ikke trenger løse for å klare spillet, men som kan være gøy å gjøre for det. Ganske tidlig i spillet får du tak i Tingel Tuner som gjør at du kan koble til Gameboyen og bruke den som et ekstra kart og hjelp i spillet. Her har du mulighet til å kjøpe ulike ting som kan komme godt med. Du har også mulighet til å bruke en ballong som gjør at du lettere kan ta deg over større kløfter (i løpet av 5 sekunder), i stedenfor å ta vanlig vei. Dette kan gjøre spillet lit lettere noen plasser. Jeg brukte den stortsett som ekstra kart, og til det fungerer det veldig godt.

Dette er et spill du absolutt må ha, og det beste som fins til GameCube akkurat nå (dette er selvfølgelig veldig subjektivt). Du har mange morsomme timer foran deg. Var du heldig å kjøpe spillet tidlig fikk du også med en bonus disk (uten noe ekstra i prisen) som inneholder Zelda – Ocarina of Time (fra N64) og Ocarina of Time: Master Quest (tidligere ikke utgitt, men skulle kommet på DD64). Så du får altså tre spill til prisen av en. Det må være bra!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3 (Game Boy Advance)

Dette er del 15 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 30. mars 2003.

Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3

Yoshi?s Island - Super Mario Advance 3

Som de tidligere spillene i Super Mario Advance-serien er også Yoshi’s Island et gammelt Super NES spill. Det kom første gang i 1995 og ble et veldig populært spill, men mente også at dette var et av de beste i Mario-serien.

Det spesielle med dette spillet, er at det ikke er noe tradisjonelt Mario spill. Denne gangen styrer du nemlig Yoshi med Mario på ryggen. Og her ligger også utfordingen i spillet. De fleste bretta er i og for seg ganske greie. Men problemet er jo at du skal ha med deg Mario. Når du blir truffet av en fiende, hopper Mario av ryggen og “stjernene” begynner å tikke ned. Og når stjerne tallet er null, dør du. Det gode er at du kan ha opp til 30 stjerner (du starter med 10), og du har stadig muligheter til å fylle på stjernelageret.

Grafikken i spillet er veldig nydelig. Det er brukt lyse og fine farger, noe som kanskje kan gi det et barnlig preg. Det ser ut som bakgrunnene er tegnet med krittfarger, denne effekten kom nok ennå bedre fram på SNES-versjonen. Bretta er også “dynamiske”, med det mener jeg at flere steder kan man skyte med egg og landskapet blir formet noe etter hvordan man treffer. Flere steder er det lemmer/dører som står inntil vegger og som faller ut mot deg i det Yoshi passerer. Dette er en ganske stillig effekt. Dessuten er flere av bossene veldig elastiske, de spretter som en ballong og forandrer farsong og størrelse og er ikke så statiske som man vanligvis forbinder med sprites. Konvertering fra Super NES er stort sett veldig bra. Det er enkelte steder, først og fremst der man kommer borti Fuzzyballs, at skjermen begynner å bevege seg i bølger som at Yoshi føler seg dårlig. Denne effekten klarer ikke GBA, og de få sekundene (rundt 10) dette varer, er det så godt som umulig å spille. Dette kunne Nintendo ha droppet i denne versjonen, men på SNES var dette veldig stilig.

Lyden i spillet er også veldig god og jeg anbefaler bruk av hodetelefoner slik at man får høre det hele i stereo. Det er 6 verdener med 8 brett i hver. Og det er to bosser i hver verden. Ved å få veldig god poengsum, kan man åpne to nye verdner og et bonus bane i hvert brett. Dette er gode greier, spesielt for de som allerede har spillt spillet på SNES.

Yoshi’s Island anbefales på det varmeste.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Burnout 2 – Point of Impact (GameCube)

Dette er del 14 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 26. juli 2003.

Burnout 2 – Point of Impact

Burnout 2 - Point of Impact

Jeg har alltid likt bilspill. Det har liksom vært min geie. De store gamle favorittene er vel kanskje Our Run på Segas Master System (finnes også i et utall andre versjoner) og Pit Stop 2 på Commodore 64. Og siden jeg kjøpte GameCube har jeg venta på et godt bilspill. Jeg kom aldri så langt til å kjøpe det orginale Burnout spillet, for jeg hørte at et nytt var på vei og jeg ventet.

Burnout 2: Point of Impact er en forbedret versjon av den som finnes til Playstation 2. Det er flere biler, baner og grafikken skal også være oppjustert. Det første som slo meg når jeg spilte, var den gode grafikken, de store omgivelsene og hvor fint det hele flyter.

Det finnes en del ulike spill-modier. Den første du må igjennom er Offensive Driving 101. Dette er en liten opplæing på spillet. Når den er gjennomført åpner de andre seg: Championship, Single Race, Time Attack, Pusruit og Crash. Det er Championship som er hoved modi. Vinner du race her, kan du åpne nye baner og biler som blir tilgjengelige i de andre delene av spillet. Når du har klart Championship åpnes Custom Series Championship som da blir det viktigste stedet får å få tak i ny biler. Singel Race, Pursiut og Crash kan også spilles som multiplayer.

Området banene befinner seg på er Pacific International Airport, Palm Bay, Interstate 88, Big Surf, Sunrise Valley og Crystal Summit. Det er i alt 30 baner å kjøre. Banene blir kjørt hver for seg (forlengs og baklengs) og det er også noen point-to-point baner. Det vil si at du for eksempel starter i Palm Bay og kjører i mål i Sunrise Valley.

Burnout har hele tiden vært et godt krasje-spill. Et bilkrasj i Burnout 2 er imponerende. I orginalen måtte du se krasjet i slowmotion fra tre ulike vinkler før du kunne kjøre  videre. Det trenger du ikke nå. Krasjet blir bre vist en gang. Men så er jo et eget krasj-modus innført hvor det gjelder å volde mest mulig skade på bilene. Det er gøy å kjøre inn i motkommende bil i et veikryss, se at andre biler prøver å bremse opp, men krasjer og det til slutt blir en stor haug med skrapmetall. I bruksanvisningen står at du ikke må prøve dette i virkeligheten.

I Burnout 2 blir du belønnet for å kjøre vågalt. Ved å køre i motsatt kjørebane, unngå krasjer, hoppe og sladde bygger du opp “burn-meteret”. Når det er fullt, er det bare å trykke L og bilen får ekstra god fart. Og ved å fremdeles kjøre vågalt kan du få flere slike boost etter hverandre (min rekord er 6 på rad). Er du uheldig, treffer du en bil eller midtrabatt. Om det kanskje er litt kjedelig, blir det i alle fall et fint krasj.

Burnout 2: Point of Impact er et spill jeg gjerne vil anbefale. God grafikk og mye moro. Det hender av og til at det dukker opp noen grafiske feil, men de fleste spill inneholder slike. Du blir raskt sugd inn i farten og spenning som dette spillet gir.

This slideshow requires JavaScript.