Anmeldelse: DuckTales (NES, 1989)

Det var flere ting som opptok meg som barn, blant annet DuckTales som var en del av Disneydags på SVT på fredagskveldene. Dette var jo noe man måtte ha med seg. Jeg leste også DuckTales blader og det var kanskje noen historier i Donald-bladene også. Og ikke minst DuckTales på NES.

Det er Capcom som står bak dette mesterverket av et spill. På den tiden visste man at spill fra Capcom var kvalitet.

Jeg hadde ikke selv NES den gang, men noen fettere av meg hadde både NES og DuckTales. Så det ble en del spilling av nettopp dette spillet.

Onkel Skrue er verdens rikeste and, men det kommer ikke uten en god innsats. Gullbrand Gråstein er nemlig hakk i hel og onkel Skrue må jobbe hardt for at han skal forbli den rikeste. Det betyr at han må reise verden rundt for lete etter og samle inn skatter.

Det er fem forskjellige brett man må spille igjennom for å fremdeles beholde tittelen som verdens rikeste and. Disse brettene kan spilles i den rekkefølgen man ønsker, men jeg tror kanskje de fleste starter med turen til jungelen i Amazonas. Det er nok det jeg stort sett har gjort i 30 år.

Det som kom som en liten overraskelse, da jeg spilte spillet på nytt i voksen alder, var at flere av brettene henger sammen. Det betyr om du spiller et brett, så kan det fakstisk hende at du må dra til en annen del av verden for å få tak i en gjenstand du trenger. Dette var en ting jeg hadde glemt.

Onkel Skrue har stokken sin til hjelp som han kan bruke til å hoppe med, hoppe på fiender eller slå til blokker som igjen kan ta fiender. Han møter også Ole, Dole og Doffen under veis som kan være til hjelp. Rotor McKvakk finnes som oftest halvveis ut i brettet. Han kan ta deg med tilbake til Onkel Skrues hovedkvarter om du ønsker det.

På slutten av hvert brett må Onkel Skrue ta en sluttboss for å få med seg skatten.

The Amazon

Amazonas er fylt med skog, kjøttetende planter, edderkopper og slanger. Jeg brukte flittig hoppestokken for å få både diamanter som er gjemt på brettet, for å ta fiender og kunne hoppe på tornekratt.

Jeg husker første gang jeg fant ut hvor viktig hoppestokken er. Går man ned i første hull i bakken finner man en boks man kan slå med stokken for deretter bruke hoppestokken til å hoppe på denne og opp på en statue som står der. Da kommer man til toppen av skjermen og kan gå til et sted som har flere kister som inneholder diamanter. Dette var en stor oppdagelse som gjorde at jeg ble en ivrig bruker av hoppestokken for kanskje å kunne finne hemmelige veier og nye skatter.

Transylvania

Dette brettet føles som en labyrint og jeg husker godt jeg slet med å navigere riktig her som barn. Du møter både spøkelser og zoombier her. Rundt om på brettet er det speil som kan forflytte deg til andre steder på brettet.

African mines

I de afrikanske gruvene kan det nok føles litt klaustrofobisk. Det er trange ganger, du kan møte store steiner som ruller mot deg eller i hælene på deg. Du må også kjøre vogn i gruvegangene og hoppe av på riktig sted for å ikke følge med ned i avgrunnen.

The Himalayas

Det er ganske snøtungt i Himmalaya. Du møter både harer og fjellgeiter som gjør det vanskelig for deg å bevege deg oppe på snøen. For å ta dem, må du hoppe på dem med stokken. Men bommer du, lander du dypt i søen og  blir ekstra sårbar. Det tar dessuten litt ekstra tid for å komme deg opp.

The Moon

På månen må du finne en fjernkontroll for å komme deg til sluttfienden. Også her kan brettet oppleves som en labyrint, så det kan fort bli litt gåing fram og tilbake før du finner rett. Det er kanskje litt snålt at Onkel Skrue kan bevege seg fritt utenfor romskipet uten romdrakt…

Grafikken i spillet er veldig god. Den er detaljert og fin. Dette gjelder både Onkel Skrue og hjelperne hans. Sluttbossene er også veldig flotte. De forskjellige verdene har jo sine særpreg, noe som er med på å gi en fin variasjon i både fiender og bakgrunnsgrafikk.

Musikken er et eget kapittel i DucktTales. Introlåten er jo helt fantasistk og de andre temalåtene på de forskjellige brettene er med på å gi det hele en god atmosfære. Jeg liker kanskje spesielt godt låten på The Moon.

Men når det går litt fort i svingene, så blir det en treghet på skjermen. Dette skjer heldigvis ikke så ofte.

Stokken til Onkel Skrue kan brukes til å hoppe med. Dette må du nok øve deg litt på, siden det er litt trykking på kontrolleren som må times riktig. Jeg merket det godt når jeg spilte DuckTales igjen nå, at det var en stund siden sist og det ikke satt helt i fingrene med en gang.

I 2013 kom DuckTales i ny utgave i form av DuckTales: Remastered. Denne versjonen hadde moderne grafikk i tegnefilmstil og kom på PC, Wii U, PS3 og Xbox 360. Den originale 8-bit versjonen ble lansert på nytt i 2017 i spillsamlingen The Disney Afternoon Collection.

Jeg har gode barndomsminner fra DuckTales som et stort og utfordrende spill, et flott eventyr med nydelig grafikk og musikk.

Utvikler: Capcom Utgiver: Capcom Utgitt: USA – Oktober 1989. Japan – 26. januar 1990. Europa – 14. desemeber 1990 Kategori: Platform Spillerere: 1 Platform: NES