Anmeldelse: DuckTales 2 (NES, 1993)

Jeg spilte veldig mye DuckTales som barn, men DuckTales 2 gikk meg nok hus forbi på 90-tallet. Det prøvde jeg først, da det kom sammen med The Disney Afternoon Collection. Spillet kom nemlig ut på Nes i 1993, men det var veldig sent i konsollene liv. Så vi spilte stort sett Super Nintendo da.

Onkel Skrue sier aldri “Nei takk” til en skattejakt. I introduksjonen snakker Ole med Onkel Skrue og viser han en del av et skattekart. Eventyret ditt denne gangen blir dermed å finne de andre delene av kartet slik at du til slutt kan finne skatten. Og det blir en tur rundt store deler av verden. Du skal innom Skottland, Bermuda triangelet, Niagara Falls, Mu (et mytisk kontinent) og Egypt.

Det betyr igjen varierte brett med forskjellig grafikk. Jeg synes grafikken er fin i dette spillet også og Capcom har gjort seg ekstra flid med bakgrunnsgrafikken. Det synes jeg kanskje ser litt bedre ut enn i det første spillet.

Denne gangen har du et kart som du kan velge hvilket brett du vil spille, og du kan spille dem i den rekkefølgen du ønsker. Nytt i DuckTales 2 er at du kan spille brettene på nytt, selv om du har spilt dem før. Dette er en del av den nye spillmekanismen.

Mens jeg synes at hoppestokken til Onkel Skrue i det første spillet kunne være litt vanskelig å beherske, er det lettere nå. I enkelte av brettene kan hoppestokken oppgraderes og den kan dermed flytte eller ødelegge blokker som det tidligere ikke kunne gjøres noe med. Derfor kan du besøke tidligere spilte brett for å kunne komme til nye deler som har var stengt.

Jeg ser på DuckTales som en klassiker, men DuckTales 2 har ikke den samme statusen. Grunnen til det er at jeg – som sikkert mange andre – aldri spilte dette som barn. Det har jeg kun spilt nå i nyere tid takket være The Disney Afternoon Collection. Men det betyr ikke at dette ikke er et godt spill. For jeg liker det og kommer absolutt til å utforske det mer når anmeldelsen er ferdigskrevet.