Anmeldelse: Gleylancer (Nintendo Switch, 2021)

Gleylancer er et spill jeg hverken har spilt eller hørt om før. Så derfor takket jeg ja til en anmelderkode fra PR Hound.

Det er kanskje en god grunn til at jeg aldri har hørt om dette spille. Gley Lancer kom nemlig på Sega Mega Drive, men kun i Japan. Spillet kom opprinnelig ut i 1992. Og det dukket også opp på Virtual Console på Wii i 2008. Nå er turen kommet til Nintendo Switch hvor spillet er tilgjenglig fra fredag 15. oktober. Spillet vil også være tilgjengelig på PlayStation 4 og Xbox One.

Gleylancer er et shooter-spill i samme kategori som for eksempel R-Type for de som kjenner dette spillet. Historien følger Lucia som er en 16 år gammel pilot i Earth Federation. Hennes far blit tatt til fange og stikker avgårde med en protype av en figther som nettopp heter GleyLancer. Handlinger foregår i 2025! Noe som var langt inn i framtiden, da spillet blei gitt ut på 90-tallet.

Du glemmer nok fort historien når du starter å spille. Men ta deg gjerne tid til å se introduksjonen som er grafisk veldig flott. Her fortelles historien til fine manga-inspirerte bilder. Det dukker også opp slik mellomsekvenser mellom enkelte av brettene også.

Jeg synes Gleylancer er et vanskelig spill. Det skjer for mye på skjermen for meg og jeg dør fort. Selv på lett nivå skjer det veldig mye. Du kan forøvrig velge mellom Easy, Normal og Hard. Men så har jeg aldri vært spesielt god i shooter-spill.

Noe som kan være litt forvirrende, men også en fordel når man har lært seg det eller funnet en favoritt, er at man ved spillets start kan velge hvordan din fartøy skal skyte. Det er hele sju valg; Normal, Reverse, Search, Multi, Multi-R, Shadow og Roll. Jeg går ikke inn på alle, men på Normal så skytes det i retning du flyr, Search vil sikte mot fiende dine automatisk, mens med Roll så roteres skyterne dine og det skytes ut fra fratøyet.

Fiendene er er varierte. Det er forkjellige skapninger som går til angrep på deg og et utall ulike farkoster som kommer snikende inn fra alle sider av skjermen. Så du må både passe på å skyte forover og bakover. Fiende kommer ikke bare mot deg, men de skyter mer enn gjerne prosjektiler mot deg, og de går nøvendigvis ikke i rett linje. Du har også de gjenstandene som kommer opp fra bakken og skyter raketter og andre ting mot deg.

Selv om det skjer mye på skjermen, flyter grafikken veldig fint. Jeg vet ikke om det var slik på Mega Drive, men det kan jeg godt tenke meg at det var. På Nintendo Swich er det i alle fall ikke noe problem.

Grafikken er også fin og detaljert, og fiende dine er varierte. Sluttbossene er også store og fine sprites, og mange av dem med bevegelige deler også. Det er også mye og bra bruk av parallax scrolling, noe som gir en fin dybde-effekt.

Musikken og lyden er også grei, slik man kanskje egentlig forventer fra en shooter. Det meste av lyden skjer i senter, men den en del av lydeffektene tar bruk av stereo, noe som beriker lydbildet.

Det som er fint med nyutgivelser av gamle spill på nye konsoller, er at det gjerne kommer med ekstra muligheter. Du kan velge å spille original utgivelsen fra 1992, kalt Vintage. Velger du derimot Modern, så får du en rekke muligheter. Den ene fuksjonen som jeg benyttet meg mye av, er muligeten til å spole bakover når du dør (hold inne L). Du kan blant annet bruke høyre joystikk til å skyte i den retningen du ønsker. Og det er fint at poengsummen din lagres på highscore-listen.

Som nevnt synes det dette spillet kanskje er litt vanskelig, så da benyttet jeg meg av “juksemuligheten” ved å spole tilbake når ting ikke helt går min vei. Med et nesten 30 år gammelt spill, må det være lov. Det ga meg i alle fall motivasjon til å spille videre. Og det er gøy å kunne spille et spill man ikke visste fantes.