Anmeldelse: Sonic the Hedgehog (Sega Mega Drive, 1991)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har spilt mye Sonic the Hegdehog på Mega Drive. Det er det derimot en veldig naturlig forklaring på. Da spillet kom i 1991 hadde jeg ikke Mega Drive, men derimot Sega sin 8-bits maskin Master System. Og på den spilte jeg mye Sonic the Hedgehog i 8-bit varianten. Jeg har riktig nok spilt en del Sonic the Hedgehog i 16-bit, selv om jeg aldri har spilt det ferdig.

Selv om Alex Kidd på en måte hadde vært maskotten for Sega, manglet de egentlig en som virkelig kunne konkurrere mot Nintendo sin Mario. Etter å ha satt hodene i bløt kom de fram til super raske Sonic. Sonic the Hedgehog dukket opp på Mega Drive 23. juni 1991 i USA, mens Europa og Japan fikk spillet måneden etter.

Sonic the Hedgehog ser veldig flott ut. Det merker man egentlig allerede i det tittleskjermen dukker opp og ikke minst når man trer inn i Green Hill Zone som er den første verden i spillet. Her blir man møtt med palmesus og et forrykende høyt tempo.

“Dr. Ivo Robotnik, the mad scientist, is snatcing innocent animals and turning them into evil robot!” slik beskrives plottet i manualen til Sonic the Hedgehog. Samtidig vil Dr. Robotnik ha tak i Chaos Emeralds som ligger spredt rundt i South Island som spillet foregår i. Heldigvis for oss, kan Sonic forkludre denne planen og både samle sammen Chaos Emeralds og bedfri dyrene fra en robot tilværelse.

Spillet består av seks verdener (pluss en med slutt fienden) eller Zones som de blir kalt og hver verden inneholder tre brett eller Acts. Hver verden har sin unike stil og utfordringer.

1. Green Hill Zone
2. Marble Zone
3. Spring Yard Zone
4. Labyrinth Zone
5. Star Light Zone
6. Scrap Brain Zone
7. Final Zone

Det man legger merke til når man spiller Sonic the Hedgehog, er tempoet. Her går det virkelig fort unna og det som imponerer, er at det ser fantastisk flott ut hele tiden. Mega Drive klarer virkelig å holde tritt med tempoet til Sonic.

En annen ting er det som foregår i bakgrunnen. Flott bruk av parallax scrolling som gir en fin dybde i spillet. Fysikken er også et annet punkt som imponerer. Du har de store loopene som Sonic løper igjennom. Du har også brettene der Sonic befinner seg i vannet. Ikke bare ser dette fint ut, men du føler også en viss treghet når du beveger deg igjennom vannet.

Foruten fiender som det er mange av i de ulike brettene, så finnes det også ringer Sonic kan samle sammen. Disse har flere funksjoner. Den første du kanskje møter, er når du treffer en fiende, da spretter nemlig alle ringene du har samlet sammen rundt om kring. Men du dør i det minste ikke og du rekker nok å samle sammen noen ringer før de forsvinner. Klarer du å samle 100 ringer, får du et ekstra liv. Har du 50 ringer eller mer når du kommer til slutten av Act 1 og 2, så dukker det opp en stor ring du kan hoppe inn i og du entrer da Special Stage. Dette spesialområdet består av en roterende labyrint og det er her du kan finne en Chaos Emerald.

Sonic the Hedgehog er bra spill, men av og til kunne jeg kanskje ønske at det gikk litt saktere sånn at man faktisk kunne nyte grafikken. Bortsett fra det, så er dette et spill som greit bør ha en plass i enhver spillsamling.