Anmeldelse: Rayman (Playstation, 1995)

Jeg husker godt første gang jeg spilte Rayman. Det var i påska 1996. Da dro min yngste søster og jeg ned på Risør Videosenter for å leie Playstation og noen spill. Deriblant Rayman.

Rayman er en arm- og beinløst figur, men har dog hender og føtter. Spillet blei lagd av det velkjente Ubi Soft og blei først utgitt på Atari Jaguar 1. september 1995. 9. september kom spillet på Playstation, og dukket etter hvert opp til både Sega Saturn, MS-DOS, Game Boy Color og Game Boy Advance. På et tidlig tidstpunkt var faktisk spillet i utvikling på SNES.

Rundt om i Raymans verden er det fullt av Electoons som er små skapninger som er en del av Great Protoon som opprettholder balansen i Raymans verden. Selvsagt har Mr. Dark stjålet The Great Protoon og satt Electoons i bur som du da som spiller skal frigjøre.

Jeg husker Rayman som et veldig gøy spill som vi i sin tid spilte uten minnekort. Nå finnes det faktisk mulighet for passord, noe jeg ikke husket at var i spillet og kan ikke huske at vi brukte det i påska ’96 heller.

Men så har jeg spilt det på nytt igjen, i alle fall de første bretta. For dette var mye vanskeligere enn jeg husket. Ja, til tider brutalt vanskelig. Du har i utgangspunktet fem liv til rådighet, men kan plukke opp liv underveis. Dessuten har du fem continues. Og det er vel bare å være ærlig på det, at her kommer livene til å renne fort ut. Det var det i alle fall for min del.

Du skal ikke spille så veldig mye, før du merker at brettene trenger god timing og presisjon når man skal hoppe og gjøre andre ting. Dette kan virke veldig frustrende.

Jeg kom ikke så veldig langt eller tålmodigheten min var ikke der… så jeg fant fram et passord fra nettet for å sjekke de andre bretta. Her er det om enda mer brutalt.

Det som i tillegg gjør det ekstra vanskelig, er at det på hvert brett er seks bur med Electoons som du må finne. Så du må undersøke hele brett ganske nøye. Noen ganger står de bare der, mens andre ganger må klatre opp et sted for så å gå ned igjen før det dukker opp. Det kan hende at du mangler en egenskap for å kunne nå burdet. Så skulle du mangle et bur eller to i en verden, må du spille igjennom alle brettene der på nytt. Ja, jeg nevnte det kanskje ikke, men du må visst finne alle burene i alle verdene for å i det hele tatt kunne spille mot siste bossen.

Bortsett fra vanskelighetgrad, er brettdesignet egentlig veldig bra. Det er variert og man kan se flere steder som Rayman i første omgang ikke kan nå. Han får i spillets løp flere nye egenskaper som for eksempel å kunne henge på kanter eller dale langsomt ned med håret som rotorblad.

Grafisk er dette platformspillet fantastisk. Som jentene i Spelledåsene ville sagt det: “Her er det mye farger!”. Det er detaljert, både forgrunn og bakgrunn. Figurene er også rik på detaljer og godt animert. Grafikken flyter godt selv i brett med høyt tempo. Musikken er også fengende og det er lett å henge seg på med litt nynning.

Minnet om spillet er nok en bedre opplevelse enn gjennsynet med det. Jeg har ofte opplevd at gamle spill er vanskeligere enn det man husket. Som barn hadde man kanskje litt bedre tid til de få spillene man hadde, mens man i dag som voksen er bortskjemt med en hel del spill som venter på å bli spilt og hvor det lagres hele tiden. Så jeg skal prøve å husket spillet slik det var på midten av 90-tallet; fargerikt og gøy.