Anmeldelse: Ghostbusters (Commodore 64, 1984)

Who you gonna call? Antakeligvis bør du kanskje vurdere Ghostbusters. De kan absolutt gjøre jobben sin. Det lille usikre momentet er jo at det faktisk er du som må gjøre jobben i spillet på Commodore 64.

Oppdraget ditt er ikke mindre, i følge baksiden av kassetten til spillet, enn at det bare er du som kan redde verden fra en katastrofe av bibelske proporsjoner. Det endelige målet er å ta Zuul, men det kan først skje etter at du har tatt en rekke spøkelser.

Men før du starter med dette. må du kjøpe deg en bil når spillet starter. Du har noen å velge mellom i forskjellige prisklasser. Etter dette må du utstyre bilen med diverse tekniske ting som er til hjelp når du skal fange spøkelsene.

Spillet består i utgangspunktet av et bykart over New York. Bygninger vil etter hvert begynne å blinke. Det betyr at det er et spøkelse her som du kan fange. Da et bare å ta seg dit med bilen din. Vel framme må du sette opp en felle som forhåpentligvis fanger spøkelsene. Når dine spøkelsesjegere som du styrer prøver å fange spøkelset med strålene, må du som i filmen, passe at disse ikke krysser hverandre. Da går det gæernt.

Å fange spøkelser var ikke så lett som jeg trodde. Her måtte jeg flere runder før jeg på en måte begynte å klare det. Veldig ofte krysset strålene seg, spøkelsesjegerne ble slått ut og spøkelsene kunne stikke av. Når du har fanget spøkelser må du etter hvert dra tilbake til hovedkvarteret for å tømme fellene.

Grafikken i spillet helt grei og egentlig hva man forventer av et spill til Commodore 64. Bygningene du besøker for å fange spøkelsene er så pass forskjellige at det ikke virker gjentakende når du ankommer et nytt bygg. Så er det jo flott å høre tema melodien til Ghostbuster med SID chip versjon. Det er rett og slett nostalgi.

En klassisk film som har fått et helt greit spill. Jeg skal innrømme at jeg ikke har spilt Ghostbusters så alt for mye. Men når jeg etter hvert fikk til det å fange spøkelsene, så ble det straks mer gøy.