Anmeldelse: Clockwork Aquario (Nintendo Switch, 2021)

Jeg har testet Clockwork Aquario på Nintendo Switch og har fått en anmlederkode fra PR Hound. Spillet er også tilgjengelig på PS4 og kom ut i Europa og Japan 30. november. Spillet kommer 14. desember i USA.

Det er alltid gøy når det dukker opp nye spill man ikke er kjent med. Clockwork Aquario er et arkadespill som Westone startet utviklingen med i 1992, men det blei kansellert i 1994 selv om spillet den gang var ferdig. Grunnen til at spillet ikke kom ut i arkadehallene den gang skal visst nok være at 3D-spill begynte å bli mer populære samt at sloss-spill var i vinden på den tida. Dessuten blei ikke spillet godt mottat på teststedene.

Clockwork Aquario er et action-platform spill hvor du som spiller skal prøve å hindre Dr. Hangyo i å ta over verdenen. Når du startet spillet, eller når du dør, kan du velge en av tre figurer å spille med; Hack Rondo, Elle Moon og roboten Gash. Hver av dem har forskjellige egenskaper. De to første synes jeg er all-round spillere, mens roboten kanskje er noe tregere, men virker litt sterkere.

Brettene er ikke alt for lange, noe som tydelig er et tegn på at dette spillet blei lagd for arkadehallene. Ikke at det er noe negativt i det. På enden av hvert brett er det en mini-boss som må taes for å komme videre.

Det er ganske varierte brett og hvert med sitt tema. Hovedsakelig spiller du fra venstre mot høyre.

Det er tre forskjellige vanskelighetsgrader i spillet: Easy, Normal og Hard Mode. Du starter spillet med henholdsvis 9, 5 og 3 credits eller continues (eller nye sjanser om du vil). Hver credit gir deg tre liv. Banene er ellers er like.

Grafisk er spillet veldig flott. Hovedpersonene du styrer er detaljerte og fargerike. Det samme kan man si om fiendene som i tillegg opptrer i mange forskjellige farsonger og figurer. Spriten til bossene er i hovedsak veldig store, dette gjelder også noen av de vanlige fiendene, og detaljerte. Jeg leste at spillet blei lagd til Sega System 18 som var en av flere hovedkortsystemer i arkademaskiner. Denne hadde blant annet en Motorola 68000 som du også fant i Amiga og Mega Drive, og en Zilog Z80. Spillet presset visst maskinvaren til yttergrensene.

Jeg liker også bakgrunnene. De er som resten av spillet veldig detaljerte og fargerike. Det er også grei bruk av parallax scrolling.

Kontrollen fungerer greit når man kommer inn i det. Du har litt forkjellige måter du kan ta fiendene på. Du kan slå dem, eventuelt skyte om du har den muligeten. Dessuten kan du hoppe på dem fra undersiden. Du må ta dem to ganger for at de skal forsvinne. Ved første treff, stopper de opp og om du beveger deg mot dem fra siden, får du tak i dem og kan kaste dem på andre fiender. Akkurat dette var litt forvirrende i starten, men går seg veldig raskt til.

Det er tydelig at dette spillet har sitt opphav som arkadespill med tanke på hvordan brettene er bygd opp både med fiender og lengde. Til å begynne med døde jeg ganske mye, men når man kjenner brettene så går det selvsagt mye bedre. Da blir det vanskeligere senere i spillet. Men øvelse gjør jo mester.

Som nevnt har man tre liv for hver credit. Blir du truffet en gang, kan du ta deg en styrkedrikk for å gjøre deg hel igjen. Og det er lett å holde oversikt over antall liv. Dette står på skjermen. Men så vidt jeg har fått med meg, er det veldig vanskelig å holde styr på hvor mange credit du har igjen. Plutselig er spillet over. Dette kunne de kanskje ha tydeliggjort.

Clockwork Aquario er et morsomt og i begynnelsen litt krevende spill, men det går seg fort til når man har spilt litt. Det som er fint med spillet er at det nå gies ut, over 25 år etter at det var ferdig. Fint at uutgitte spill kan komme på markedet slik at man kan spille dem og at de blir en del av spillhistorien.