Anmeldelse: Super Mario Bros. (Game & Watch, 1988)

Nintendo gjorde det stort med sine Game & Watch spill på 80-tallet. Det var Ball som var først ut i 1980. Og i 1986 var turen kommer til Super Mario Bros. som var det 40. Game & Watch spillet i rekken.

Spillet finnes i hele tre forskjellige utgaver. Varianten som kom i 1986 var i den såkalte crystal screen-serien, der hvor skjermen er gjennomsiktig. I 1987 kom en spesial versjon – Disk-kun – som aldri var i salg, men som premie til en konkurranse. Wide screen (YM-105) versjonen som jeg har testet, kom i 1988.

Jeg var litt spent på hvordan Mario i 8-bit kunne strippes ned til noe greiet noe i 1-bit på håndholdt LCD. Men det er Nintendo greid ganske greit.

Det er åtte baner man må igjennom for å redde Princesse Toadstool. Når man har rundet de en gang, kan de spilles åtte ganger til. De fleste av brettene er av typen autoscroll. Da må Mario bevege seg en viss distanse for å klare brett. Noen brett går også på tid.

Brettene er bygget opp av vannrette og loddrette streker som fungerer som platformer og som Mario må hoppe på for å komme seg videre. Disse scroller som nevnt i de fleste bretta. På noen av brettene har enkelte platforme også vegg. Så om man er uoppmerksom et lite øyeblikk, kan man fort gå i en felle. I runde to og videre, dukker det opp noen fiender sånn tilfeldig her og der. Det er også mulig å få tak i ekstra-liv soppen.

Styringa er enkel. På venstre side har du fire knapper for opp, ned, høyre, venstre. På høyre side har du hoppe knappen. I tillegg finnes knapp for alarm og tid, men hvem brukte vel egentlig denne funksjonen så mye?

Jeg synes Super Mario Bros funker greit i Game & Watch utgave. Man kommer fort inn i en rytme når man spiller, men som så ofte før, gjør man en liten dum feil og dør. Om man kanskje ikke spiller det spillet så mye, så er det veldig flott å ha i samlingen sin.