Mini-filmanmeldelse: Sonic the Hedgehog (2020)

Som barn drømmer man ofte om at spillene man spiller skal bli film. Dette skjer jo fra tid til annen, med mer eller mindre bedre hell. Noen ganger går det helt på trynet. Og det var faktisk opptakten til Sonic the Hedgehog filmen som skulle kommet i 2019.

Det var vel i april 2019 at den første traileren til filmen blei sluppet, og det til et gigantisk mageplask. For den Sonic-figuren som dukket opp her, liknet ikke på noe man kjente med Sonic fra før. Sonic var nemlig menneskeliknende og med trekk som var langt fra det man kjenner som Sonic. Kritikken var enorm og ikke til å ta feil av. I mai samme år beklaget regisøren på Twitter og sa at de ville lytte til kritikken og at Sonic ville få en re-design.

Men så kom det en ny trailer og folk var stort sett fornøyde med det de fikk se.

Sonic bor på et ikke navngitt sted sammen med en ugle som passer på ham. Men der blir han jaget på grunn av sin styrke som er hurtighet. Ugla sender Sonic til jorda sammen med en pose med ringer skal brukes i nødstilfeller.

Sonic havner i Green Hills, Montana. Dette bør være et kjent navn, siden det er første verden i Sonic the Hedgehog. Her lever han lenge et tilbaketrukket liv, men det kjeder ham etter mange år. Han er blitt godt kjent med sheriffen og kjæresten hans, selv om de ikke kjenner Sonic til å begynne med (han har lusket rundt huset deres i lang tid).

Etter hvert får staten i form av forsvardepartementet snusen i at det skjer noe i Green Hills. Og Doctor Robotnik blir sendt for å finne Sonic.

Det er veldig bra at regisøren hørte på kritikken og gjorde Sonic mer lik slik vi kjenner han. Jeg synes Sonic the Hedgehog er en morsom og underholdene film. Den er lett fordøyelig. Jim Carry gjør en veldig grei rolle som Doctor Robotnik. Det skal bli spennende å se hva film nummer to vil bringe.