Tag Archives: racing

Anmeldelse: F-Zero (SNES, 1990-92)

F-Zero (SNES, 1990)

Jeg har alltid vært glad i kjørespill og F-Zero på Super Nintendo er intet unntak. Jeg er veldig usikker på når jeg spilte F-Zero for første gang, men tror kanskje det var på denne siden av 2000-tallet. Det er faktisk mulig at GBA utgaven var den første jeg spilte.

F-Zero var et av lanseringspillene til Super Nintendo, da konsollen kom ut i 1990 i Japan og var også å finne i butikkene her i landet, da SNES kom til oss i 1992.

Det er to ting jeg la godt merke til, da jeg spilte spillet for første gang. Det ene var fartsfølelsen. I en del kjørespill føler man kanskje ikke at det går fort nok, når det skal det. Men slik er det ikke i F-Zero. Her går det virkelig raskt unna, og det føles som at man kjører i 350 km/t når speedometeret viser det.

Skulle man være så uheldig (noe man fort er) å kjøre ut i kanten, spretter man litt tilbake, så all fart blir ikke borte. Det finnes litt forkjellige underlag også som reduserer farten om man kjører over det. Om man hopper på hopp og ikke demper landingen, reduseres også farten. Alt dette gjøres veldig realistisk.

Etter hver runde opptjener man seg en boost som kan brukes når det er ønskelig til å øke farten enda mer.

Det andre jeg la merke til, var musikken. De forskjellige banene har ulike temaer som spilles. De er varierte, veldig gode og gir en fin atmosfære til spillet.

Om jeg skulle listet opp et tredje punkt, så må jo det være grafikken. Spillet utnytter Mode 7 på en veldig god måte. Banene er varierte og gradvis mer utfordrene. De er detaljerte og fargerike, og hvert sted har sitt prek.

For dere som ikke vet, Mode 7 er en grafisk egenskap i SNES som gjør at maskinen enkelt kan skalere og rotere et bilde uten å bruke mye prosessorkraft. I mange spill, som i F-Zero, gis det inntrykk av at lanskapet er i 3D, selv om det egentlig ikke er det.

Du har mulighet til å velge mellom fire ulike kjøretøy i F-Zero, hver med litt forskjellige egenskaper. Det er tre ulike løp man kan delta i; Knight, Queen og King. I tillegg finnes det ulike vanskelighetsgrader; Beginner, Standard, Expert og Master. Så da skulle det være nok å bryne seg på. Som vanlig i slike typer spill, starter jeg med det letteste og jobber meg oppover.

Om du har lyst, er det mulig å øve seg på de enkelte banene for enten å bli bedre i løpene eller å sette nye rekorder.

Jeg liker kontrollen i spillet veldig godt. I tillegg til å styre med D-pad kan man bruke L- og R-knappene til å få en bedre kurve i svingen eller kompensere for vinden (på de banene som har det). Og med riktig bruk av gassen kan man fort ta innersvingen på en god del konkurrenter.

F-Zero er et svært godt spill og et du bør ha i samlingen din. Ikke bare var dette et godt spill ved lanseringa av Super Nintendo og viste fram maskinvaren på en god måte, men jeg synes spillet holder seg veldig godt, 25 år etter.

Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1992 i Europa (1990 i Japan, ’91 USA)
Kategori: Racing
Spillerer: 1
Platform: Super Nintendo

This slideshow requires JavaScript.

 

Anmeldelse: Lotus Turbo Challenge 2 (Amiga, 1991)

Lotus Turbo Challange 2 er et av mine favoritt bilspill. Spillet kom til Amiga i 1991, men dukket også opp på Amiga CD32, Atari ST og Sega Mega Drive.

Lotus Turbo Challenge 2Spillet er av arcade-typen, der du spiller en rekke baner som består av checkpoints du må komme til før tida går ut. Naturlig nok blir det vanskeligere etter hvert som du kommer lenger. Men heldigvis på de par siste bretta, dukker det opp både turboboost og ekstra tid.

Spillet består av åtte ulike baner (passord kan du se nederst i blogginnlegget), hvor du blant annet kjører gjennom skog, ørken, snølandskap og kratig regnvær.

Jeg er litt usikker på om jeg har klart hele spillet uten å jukse (spilte det mye på første halvdel av 90-tallet). Men må jo si at det er gøy uansett.

Selv om jeg aldri har prøv dette, er det fullt mulig å koble to Amiga-maskiner sammen for å spille 4 player. Vil tro det kan være ganske gøy.

Grafikken i spillet er veldig bra. Men det er noen grafiske bugs her og der. På enkelte baner blir skilt/trær et grafisk kaos når de skaleres og er helt opp til skjermen. Men egentlig ikke så mye å bry seg om.

Tittelmelodien til spillet, er vel kanskje en av de kuleste og beste, uansett spill. Vet jo at dette er veldig subjektivt, men den faller i den kategorien. Rulletekst-melodien er heller ikke dårlig.

Har du ikke prøvd Lotus Turbo Challange 2 på Amiga, bør du absolutt gjøre det.

Lotus Turbo Challange 2 kan lastet lovlig ned fra gremlinworld.emuunlim.com.

This slideshow requires JavaScript.

Passord til de ulike brettene:

Forest course – [første brett, ingen passord]
Night course – TWILIGHT
Fog course – PEA SOUP
Snow course – THE SKIDS
Desert course – PEACHES
Motorway course – LIVERPOOL
Marsh course – BAGLEY
Storm course – E BOW

DUX tar deg til et lite minispill.

Anmeldelse: Out Run (Sega Master System, 1987)

Out Run dukket opp i arkadehallene i 1986 og blei et populært spill, noe som resulterte i at det havnet på det som var av hjemmedatamaskiner og en rekke konsoller på den tiden.

Men jeg spilte aldri Out Run i arkedehallene. Min versjon og den jeg liker, er den Sega ga ut i 1987 på Master System.

Out Run - Sega Master System Out Run - Sega Master System

Med en Ferrari Testarossa skal du ta deg fram fra start til  mål så raskt som mulig. Selvfølgelig er det en tidsgrense som du må komme under for hver strekning. Klarer du ikke det, er spillet over. Det er deg mot klokka.

Det er fem strekninger, men ved enden av hver kan du velge å kjøre enten venstre eller høyre, så du har totalt 15 ulike ruter å kjøre. Ruten til høyre er lettere enn ruten til venstre.

Out Run er vel det eneste bilspillet hvor jeg bruker manuelt gir (automatgir eksisterer ikke i dette spillet). Dessverre kan det være lett å gire ned når du svinger, slik at du mister fart. Så det er lurt å være bevisst på hvordan du holder på styrekontrolleren.

Musikken i Out Run er klassikere og spesielt Magical Sound Shower. Du kan i tillegg velge Passing Breeze og Splash Wave på bilradioen før du starter. Det er liksom noe med soundet til 8-bit musikk. Har sikkert mye med at jeg vokste opp med det og at nostalgien noen ganger tar over.

Da jeg skulle lage spillvidoen som du kan se øverst, oppdaget jeg at Sega -tid og vanlig tid ikke er den samme. Et sekund er ikke et sekund. I løpet klokker jeg inn på 5’10″02, mens løpet i virkeligheten varer i 7 minutter og 41 sekunder. Så et Sega-sekund varer ca. 1,5 normal-sekunder. Første gang jeg har lagt merke til det.

Men dette er ikke på langt nær noen rekord. En kikk i min gamle notatbok viser at jeg i ’92 satte en personlig rekord som står den dag i dag. Tiden 4’59″63 og poengsummen 32 928 520. Slår du den?

Jeg synes Out Run fremdeles holder seg godt. Grafikken på Master System er god og gjør så godt den kan i å etterlikne Super-Scaler teknologien som blei brukt i arkadeversjonen. Musikken er legendarisk og er i seg selv nok til å ta meg med tilbake til gamledager og et godt spillminne som fremdeles lever i beste velgående.

This slideshow requires JavaScript.