Tag Archives: platform

Anmeldelse: Wonder Boy III – The Dragon’s Trap (Sega Master System, 1989)

Et av mine favorittspill uansett sjanger og plattform, er Wonder Boy III: The Dragon’s Trap på Sega Master System. Spillet kom i 1989 og jeg tror jeg spilte det første gang vinteren ’90.

Wonderboy 3 fortsetter der Monster Land slutter, et spill jeg ennå ikke har spilt til endes. Du er Wonder Boy og sloss mot Mecha dragen. Han forvandler deg til Lizzard Man og du må rømme borgen før den raser sammen.  Og  må  igjennom en  rekke prøvelser før du finner Salamander Cross som fjerner forbandelsen Mecha dragen påførte deg, og du til slutt blir Hu-Man igjen.

Forskjellige utgaver

Spillet blei først gitt ut i Europa og USA  på Master System i 1989. Og selv om spillet ikke hadde noen offisiell japansk utgivelse, vil man kunne se en japansk tittelskjerm om Master System er satt til Japan (eventuelt på en emulator).

Spillet blei også utgitt på Sega Game Gear. Det er hovedsakelig likt Master System utgaven, men noen forandringer er gjort på banedesignet for å bedre passe til den lille skjermen på Game Gear.
I 1991 kom spillet på PC Engine i Japan under navnet Adventure Island. Det må ikke forveksles med Adventures Island på NES som er det første spillet i Wonder Boy serien. Ja det er litt forvirrende. Escape (senere kjent som Westone) lagde Wonder Boy for Sega i 1986 og da Hudson Soft skulle gi ut spillet på NES blei navnet forandret til Adventure Island siden Sega eide Wonder Boy navnet. Så det første spillet er identisk, men gikk deretter i hver sin retning, blei egne serier på hver sin platform og har ikke noe mer med hverandre å gjøre.

I USA blei spillet gitt ut som Dragon’s Course på TurboGrafX-16 (som PC Engine het i Vesten).

Eventyret

Da Wonder boy 3 kom ut, var vi her i Vesten kanskje ikke like vant til RPG spill som i Japan. Så på en måte er dette spillet en fin innføring i rpg elementer som å levle opp styrken på både sverd og rustninger  som du får gjennom spillets gang.

Spillet er er dermed en flott blanding av rpg og platform. Verdenen er stor og åpen. Du har tilgang til det meste fra starten av. Men det er ikke alle steder du kommer likelangt, siden du ikke er så sterk eller mangler enkelte egenskaper som Lizard-Man. I løpet av spillets gang blir du forvandlet til ulike skapninger som har forskjellige egenskaper du trenger for å klare din oppgave, nemlig å bli Wonder Boy igjen.

Det første dyret ut, er som nevnt Lizard-Man. En forholdsvis svak karakter som spyr ut ild som eneste angrep og forsvarsmekanisme.
Deretter blir du Mouse-Man. Du er ganske liten, men kan derimot krype inn i små åpninger og klatre på både vegger og tak hvor det finnes såkalte «musblokker». Du får også sverd og skjold for første gang som dermed gjør deg sterkere enn Lizard-Man.
Pirhana-Man er svært anvennelig når du er i vann. Han kan nemlig svømme fritt i vannet og kan derfor komme over høyder i vannet som ikke er tilgjengelig for de andre.
Lion-Man er kanskje den sterkeste figuren og har en god svingradius på sverdet sitt. Han kan nemlig ta fiender som både er over og under deg.
Siste ut, er Hawk-Man. Med han kan du fly over alt og det er dermed lett å unngå fiender som befinner seg på bakken. Naturlig nok kan du nå nye høyder som ingen av de andre klarer. Men Hawk-Man er helt udugelig i vanner.

Verdene er lagd slik at du trenger de ulike egenskapene til de forskjellige skapningene for å komme seg videre.
Rpg elementet er slik at man kan kjøpe seg bedre rustninger som blir sterkere etter at man samler Charm stones og kombinerer dem på forskjelige måter. De har også ulik styrke på de forskjelige skapningene. Noen butikker er kun tilgjengelig for enkelte av skapningene og det er heller ikke alltid at alt i butikken er tilgjengelig. For det må man samle Charm stone  som finnes i skattekister gjemt omkring i Monster Land eller om man er heldig, når man tar fiender.

Etter hvert som man kommer ut i spillet, får man tilgang til et omskiftingsrom slik at man kan skifte mellom de forskjellige figurene alt etter som hvilke egenskaper man har behov for.

Når man starter spillet som Hu-Man har man fullt opp med åtte hjerter. Dem mister man dessverfe raskt når man blir Lizard-Man, da man kun har en når spillet egwntlig begynner. Heldigvis er ikke det første hjertet man kan finne langt unna startpunktet.

Grafikk og lyd/Liten oppsummering

Grafikken i Wonder boy 3 er rett og slett nydelig. Hver verden har sine særpreg, som ørken, i jungel og under vann. Grafikken er veldig detaljert og nesten lett å glemme at det ‘bare’ er et 8-bit spill. Figurene har er også detaljerte og har flotte animasjoner. Vakkert er vel ordet. Boss dragene er veldig store, detaljerte og beveger seg fint over skjermen.
Hver verden har sin temamelodi som man lett blir sittende og nynne på.

Man kan gå inn i byens kirke for å få et passord, slik at man kan fortsette neste gang med det man har samlet opp av penger og gull og andre ting.

Det som gjør Wonder Boy 3 til et så godt spill er kombinasjenen av godt brett design, følelsen av frihet til hvor man kan gå, spenning og grafikk.

Jeg har spillt Wonder Boy III: The Dragon’s Trap i over 25 år og det er et spill jeg stadig vender tilbake til. Ikke bare fordi jeg har gode barndomsminner til det, men at det er et solid og godt spill, også etter dagens standard.

PS!  18. april kommer  remaken The Dragon’s Trap til  Nintendo Switch, Xbox One  og PS4.

Anmeldelse: Disney’s Aladdin (Sega Master System, 1994)

Disney's Aladdin (Sega Master System, 1994)

Det første som slo meg med Disney’s Aladdin på Sega Master System, er grafikken. Den er fantastisk. Utrolig hva de har klart å få til på den da (i 1994) aldrende 8-bits maskinen.

Bakgrunnen ser veldig flotte ut og er svært detaljerte. Noe man ikke ser så ofte i Master System. På grunn av bruk av dithering, ser det ut som at det er mange fler farger enn det som faktisk brukes (20 på det meste). Jeg har spilt på HDTV, og vil faktisk tro at det ser enda bedre ut på en gammel CRT-skjerm.

Det er også flere lag med parallaks skrolling som gir spillet ekstra dybde. En artig detalj man kan se i første brett, er når man passerer et hushjørne og man ser veggen på siden komme fram (og forsvinner). Dette er en 3D-effekt jeg ikke kan huske å ha sett i noe Master System spill tidligere. I tillegg er animasjone på figurene veldig flotte. Etter hvert brett er det cut-scenes som også ser veldig flotte ut og som binder historien sammen.

Aladdin må løpe fra vakter, hoppe over dyp, fly på flygende teppe og møte den onde Jafar ansikt til ansikt.

De første brettene er ganske enkle. De autoskroller, så her er det bare å hoppe over hull å unngå ting som faller ned. Så litt kjedelig akkurat det. Heldigvis kommer det grotter og andre spennende steder hvor man har mer kontroll over Aladdin.  Selv om kotrollen av og til kan føles litt upresis. Ikke alltid like lett å time hoppene.

Spillet som helhet er vel ikke det vanskeligste som finnes på Master System. Det har både evig liv og passord, så burde være greit å komme igjennom. Grafisk er Aladdin et av de mer imponerende på Master System.

Utvikler: SIMS
Utgiver: Sega
Utgitt: 1994
Kategori: Platform
Spillerer: 1
Platform: Master System

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Mario World (Super Nintendo, 1992)

Super Mario World (SNES, 1990-1992)

Nintendo kunne nok ikke valg et bedre spill til lanseringen av Super Nintendo. Super Mario World var et av lanseringstitlene, da Super Nintendo blei lansert i både Japan (1990), USA (1991) og Europa (1992).

Mario er i dette spillet på et av sine beste eventyr noen sinne, kanskje bare slått av Super Mario Bros. 3 på NES. Disse spillene er i det minste gjevngode.

Han møter rask på Yoshi, en grønn liten dinosaur (som senere fikk sitt helt eget spil), som hjelper til på veien til Bowser som holder prinsesse Toadstool fanget.

Yoshi har en rekke egenskaper som er til hjelp for Mario. Han kan blant annet gå på pigger uten å ta skade av det og spise fiender og spytte dem ut igjen for å ta andre fiender.

Super Mario World er et veldig stort spill. Man trenger på ingen måte spille alle brettene for å klare spillet, men det gjør det jo selvsagt morsommere. Mange av brettene har også flere utganger som gjør at man kommer til nye deler av spillet man ellers ikke ville kommet til. Og selv om jeg har spilt dette spillet en del ganger i årenes løp, er det ikke alltid jeg husker hvor jeg må gå for å komme til de forskjellige utgangene. Noe som jo gjør det gøy å spille spillet på nytt.

Flere steder i spillet har du de såkalte Switch Palace. De finnes i gul, grønn, rød og blå utgave og når du har tatt dem sprer de ut blokker i sine respektive farger på ulike brett, slik at det noen steder blir enklere å klare, mens man i andre brett kommer til nye steder.

Grafikken i Super Mario World er veldig flott. Fargerik og detaljert. Men man kunne vel ikke ventet annet når dette var Marios første 16-bits eventyr. Musikken er ikke noe dårligere og det er mange gode temaer på de forskjellige brettene.

Suksessen til Super Mario World, ser man blant annet i salgstallene. 20 millioner på verdensbasis. Spillet blei også gitt ut på Game Boy Advance i 2002 under navnet Super Mario World: Super Mario Advance 2 og har også dukket opp på Virtual Console til både Wii og Wii U.

Vokste du opp på begynnelsen av 90-tallet, er sjansen stor for at du spilte Super Mario World. Og har du ikke prøvd det ennå, så anbefales spillet på det aller varmeste.

Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1992 i Europa (1990 i Japan, ’91 USA)
Kategori: Platform
Spillerer: 1-2
Platform: Super Nintendo

This slideshow requires JavaScript.

 

 

Anmeldelse: Super Mario Bros. (NES/Famicom, 1985)

Super Mario Bros (Famicom/NES, 1987)

Super Mario Bros. er så vidt jeg husker, det første spillet jeg spilte på Nintendo NES. Trolig var dette ikke så lenge etter at NES kom til Norge i 1987. Men da var spillet allerede to år gammelt. Super Mario Bros. blei nemlig sluppet på Famicom 13. september 1985 i Japan.

Super Mario Bros (Famicom/NES, 1987)Dette er et spill det er knyttet mange gode minner til. Et spill jeg har spilt støtt og stadig i nesten 30 år.

Bane 1-1 er en klassiker. Mario får sin første røde sopp her slik at han blir stor. Han får flammeblomsten og sitt første ekstra liv. Stjernen som gjør han udødelig i noen sekunder. Han får muligheten til å hoppe i et rør og gå under jorda for å samle sammen mynter i jakten på 100 stykk og et ekstra liv. Og ikke minst B-fart. En egenskap som brukes titt og ofte.

Ekstra livet som befinner seg i 1-1 oppdager man neppe ved første gangs spilling. Det kommer gjerne når man bare hopper rett opp etter et rør for så å oppdage at en blokk materaliserer seg i løse luften og en grønn sopp kommer til syne. Det er da man kanskje skjønner at det finnes flere skjulte ting i spillet og man prøver å hoppe både hit og dit i jakten på uoppdagete skatter og veier.

Hemmelige veier er det godt med i Super Mario Bros. Allerede i verden 1-2 finner du Warp zone som gjør at du kan hoppe direkte til verden 2, 3 eller 4. Slikt var veldig gøy å oppdage. Så hørte man jo rykter om Minus World. Og lenge lurte man jo på om dette faktisk bare var en myte. Det tok mange, mange år før jeg selv kom til verden -1.

Mens de første verdene stort sett er grei skuring, melder frustrasjonen seg raskt når man kommer til siste slott og løper og løper og løper til man finner rett kombinasjon, for så å oppdage at tida snart er over. Å skulle banke livskiten ut av Bowser skal ikke være lett.

Når man var kommet til veis ende i en verden, oppdager man at prinsesse Toadstool støtt og stadig er i et nytt slott. Jakten fortsetter!

Super Mario Bros. blei en stor suksess for Nintendo. Et salgstall på over 40 millioner eksemplarer taler sitt klare språk. Et mesterstykke av Shigeru Miyamoto.

Som barn var det veldig gøy å spille Super Mario Bros. Det samme er det som voksen!

Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1985 i Japan (1987 i Europa)
Kategori: Platform
Spillerer: 1-2
Platform: Nintendo Famicom/NES

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Virtual Boy Wario Land (Virtual Boy, 1995)

Warioland (Virtual Boy, 1995)

Virtual Boy Wario Land er mitt favorittspill på Virtual Boy. Spillet kom ut kun noen uker før Nintendo ga opp Virtual Boy i Japan, som da bare hadde vært på markedet i et halvt år.

Dette er det andre Wario-spillet i serien. Denne gangen er Wario på ferie og lander sjøflyet sitt for å se på den flotte Aldegara fossen. Han går inn i en hule bak fossen og oppdager en skatt. Plutselig kolapser grunnen og Wario faller ned. Og det er her du overtar.

For å utnytte Virtual Boys 3D, består spillet av både en forgrunn hvor det meste av spillinga foregår, men også en bakgrunn som gir spillet dybde. Det er mulig å komme seg til bakgrunnen ved å hoppe på en spesiell boks. Ellers er spillet grafisk veldig detaljert med store figurer og bakgrunner. Den rødlige paletten gir selvsagt visse begrensninger i forhold til fargenyanser, men jeg synes spillet ser veldig pent ut.

Når Wario er stor, kan han lette knuse det som er av store og små blokker og samle sammen både hjerter og penger. 100 hjerter gir et nytt liv og pengene kan brukes til gambling i minispill når et brett er fullført.

Det totalt 14 brett, hvor fire av dem inneholder en boss. I hvert brett er det en nøkkel man må finne for å komme seg videre. I de første brettene trenger man ikke å lete etter nøkkelen. Den kommer nærmest av seg selv. Mens det på senere brett ikke er like fram.

På alle brettene (unntatt de med boss) er det en skatt man kan finne, men her må det nok letes litt rundt før man finner dem.

Wario kan plukke opp ulike power-ups i spillets gang. Wario kan blant annet fly som Eagle Wario og sprute flammer som Sea Dragon Wario. Absolutt egenskaper som gjør ting lettere.

Spillet har heldigvis batteri backup og lagrer status etter at du har klart et brett. Det er veldig kjekt.

Jeg synes Virtual Boy Wario Land er et godt Virtual Boy spill. Underholdene, god grafikk og gjor seg god nytte av 3D-effekter. Absolutt et spill du bør ha i samlingen din.

Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1995
Kategori: Platform
Spillerer: 1
Platform: Nintendo Virtual Boy

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Mario Clash (Virtual Boy, 1995)

Mario Clash (Virtual Boy, 1995)

“The Clash House Tower has been invaded by bad guys!”

Mario Clash er en av mine favorittspill på Virtual Boy. Det er en 3D-utgave av Mario Bros. (1983) og lagd av Nintendo R&D1 med Gunpei Yokoi i førersetet som også utviklet Virtual Boy. Det var også et av lanseringstitlene til konsollen.

Hvert brett har et ulikt antall fiender Mario må beseire for å komme videre. Mario kan selvsagt ikke hoppe direkte på en fiende for å ta dem, det ville vært for lett. Først må Mario hoppe på en Koopa Troopa, ta tak i skilpadda og kaste på fienden(e).

Brettene har også dybde. En forgrunn og en bakgrunn som er knyttet sammen med rør som både Mario og fiendene kan bevege seg fritt gjennom. Dessuten er det mange brett som har flere etasjer man kan flytte seg mellom.

Det finnes en rekke forskjellige fiender, fra Koopa og Spike til Para-Goomba og Big Boo. Noen av fiende dør ved første berøring, mens andre trengs og bli dunket til flere ganger. Så her må det ofte planlegges litt. Thorny (den med tre pigger) må for eksempel først bli skutt på fra siden før den kan hoppes på eller bli tatt med en skilpadde (Koopa).

Spillet er godt designet med tanke på 3D. Det at man både kan og må spille i forgrunnen og bakgrunnen, gir spillet en naturlig dybde. Grafikken er også veldig god og detaljert.

Du starter med tre liv og hvert brett har en tidsbegrensning på 200 sekunder. Spillet har 99 brett og skulle du være så god å komme dit, starter den på nytt igjen, men noe vanskeligere. I spillmenyen kan det velge å starte på hvilket som helst av de 40 første brettene, og man kan jo lure på hvorfor det ikke er mulig å starte direkte på de resterende.

Har du spilt godt nok, havner du på highscore lista. Dessverre er det ikke noe backup minne på spillkasseten, så poengsummene forsvinner så fort du slå av Virtual Boy.

Mario Clash er et spill som hadde passet perfekt for en konvertering til Nintendo 3DS. Med mulighet for både farger og lagring av poengsummer.

Mario Clash er et underholdene spill som er enkelt å lære og gøy å holde på med. I alle fall på de første brettene, men som kan være litt frustrerende og som krever mer av deg etter hvert som du kommer utover i spillet. Absolutt et spill du bør ha i Virtual Boy-samlingen din.

Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1995
Kategori: Action/platform/arcade
Spillerer: 1
Platform: Nintendo Virtual Boy

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Popeye (NES, 1983)

Popeye (NES, 1983)

I 1982 lagde Nintendo spillet Popeye som blei lansert i japanske arkadehaller. Året etter kom Nintendo med Famicom og Popeye var et av lanserings spillene. Spillet var også et av lanserings titlene, da NES kom til Europa i 1986.

Popeye består av tre brett som går om og om igjen helt til du har mistet alle livene dine. Oppgaven din som Popeye (eller Skipper’n som han etter på norsk) er å samle sammen det Olive Oyl (Olivia) slipper ned og dermed redde henne, om det er det du gjør da. Har ikke helt fått tak på det. Hun blir i alle fall glad når du klarer brettet.

I første runde slipper Olivia hjerter som du skal samle sammen. 24 i tallet. Runde to byr på litt musikk. Da er ned noter som skal samles og en strofe som skal fylles. I den tredje runda slipper Olivia bokstavene H, E, L, P og når stigen midt på skipet er bygd opp, har du klart det brettet. Dermed er det tilbake i på det første brettet.

Nå er det jo selvfølgelig ikke så enkelt som bare å samle sammen det Olivia kaster fra seg. Brutus gjør sitt for å hindre deg. Men det er ikke bare å slå til Brutus heller, for det går ikke. Enten får du lure deg unna han eller så kan du benytte deg av blant annet spinat.

Som i mange av de tidligere Nintendo-spillene, kan man velge mellom Game A og Game B. Hvor det første alternativet er det letteste, mens Brutus er enda mer agressiv i alternativ to.

Det er artig å se hvor enkle en del gamle spill er sett i forhold til dagens spill. Popeye som kom i  1983 er et veldig statisk spill. Kun en skjerm hvor alt skjer. Hopper man to år fram i tid, til 1985, så har man lanseringa av Super Mario Bros.. Stor utvikling der altså.

Men i 1983 var dette helt greit. Det var nærmest som å få arkedehallen rett hjem i stua. Og det var mange produsenter som reklamerte akkurat med det. Derfor er det kanskje ikke så rart at spill som Donkey Kong, Mario Bros. og Pinball raskt dukket opp på Famicom/NES.

Popeye er et sånn spill man gjerne spiller litt til for å slå sin egen rekord.

 Utvikler: Nintendo
Utgiver: Nintendo
Utgitt: 1983 (Famicom), 1986 (NES Europa)
Kategori: Platform/arcade
Spillerer: 1-2
Platform: Nintendo NES

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Home Alone 2 – Lost in New York (Game Boy, 1992)

Home Alone 2 (Game Boy, 1992)

Det er ikke alltid overgangen fra film til spill går like bra. Home Alone 2 på Game Boy er vel et slikt spill, og er spill nr. 2 i rekken julerelaterte spill jeg har sett på.

Home Alone 2: Lost in New York er løslig basert på filmen. Du spiller som Kevin McCallister, alene mot alle. Marv og Harry er etter deg.

Jeg synes ikke dette spillet var noe særlig. Vanskelig, kjedelig og uinspirerende. Så det blei ikke mye spilling før jeg la det vekk.

Grafikken i spillet er helt grei, men utpreger seg ikke på noen måte.

Det er nok enklest å bare holde seg unna dette spillet, og heller se filmen. Mye mer underholdende. Leste et sted at spillet fikk prisen for verste film-til-spill i 1996, og det sier vel kanskje sitt.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Elf – The Movie (Game Boy Advance, 2004)

Elf - The Movie (Game Boy Advance, 2004)

Filmen Elf er svært underholdende og morsomt. Jeg blei først oppmerksom på den for noen år siden, og den er nå fast med i bunken filmer jeg ser til jul.

Elf – The Movie til Game Boy Advance er kanskje ikke et veldig spennende spill. Det virker som et ganske ordinært platformspill. Jeg må innrømme at jeg ikke har spillt så veldig mye, men akkurat nok for en liten juleomtale.

For dere som ikke har sett filmen, så er Buddy et menneske, men har vokst opp hos alvene på Nordpolen. Noe han oppdager i svært voksen alder. I spillet skal du som Buddy ta deg fra Norpolen til New York for å finne din biologiske far.

Spillet er ikke altfor vanskelig og skulle passe greit for de små, som dette spillet antakelig er tiltenkt. De bretta jeg spillte gikk ganske greit, selv om jeg døde på de dummeste måter. Du har ingen liv, men et godteri-meter som minker litt hver gang du faller utfor eller treffer noe du ikke bør treffe. Heldigvis er verdene fullt av godteri, så er lett å fylle opp.

Det finnes også tre enkle bonusspill: Snowman Building, Santa Says… og Gobbler’s Workshop. Du lager henholdsvis snømenn, putter gave i julenissens sekk og pakker skopar i esker.

Som sagt, ikke det mest underholdene spillet.

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: Sonic the Hedgehog – Sega Master System

Dette er del 6 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 14. mars 1992, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

Sonic the Hedgehog

Sonic the Hedgehog

Sonic the Hedgehog er det beste spillet til dags dato (14/3 1992). Det hele går ut på å redde uskyldige dyr som Dr. Robotnik har forvandlet til roboter. Du må kjempe deg gjennom seks verdener: Green Hill Zone, Bridge Zone, Jungel Zone, Labyrinth Zone, Scrap Brain Zone og til slutt Sky Base Zone.

I hver verden er det tre små-verdener. I den tredje verdenen må du ta Dr. Robotnik.

Det finnes også Spesial nivåer, for å komme dit må du samle sammen 50-99 ringer. På spesial nivåene kan du samle sammen ringer slik at du får et ekstra liv, dvs. 100 ringer. Det fins monitorer der som gir deg ekstra liv og contiuner. OBS! I verden 6 kan du ikke komme til spesial nivåene OBS!

Det finnes sju forskjellige monitorer ellers i spillet. Det kan du lese om i bruksanvisningen på side 13 og 15.

Det finnes en Kaossmaragd (Chaos Emeralds) i hver verden som du må ta. Det finnes hemmelige veier og skjulte skatter (dvs. liv) i spillet. For å ta dine fiender og Dr. Robotnik, må du beherske Super Sonic Spin Attack.

Redaksjonens vurdering

Topp grafikk, bedre finnes ikke. Topp spill. Det er lite du kan si om det, fordi alt er helt topp på dette spillet. En fordel er at du kan hoppe med både KNAPP 1 og 2.

Prøve spill sjøl.

Grafikk & lyd: 5.0 av 5
Spillkontroll: 5.0 av 5
Utfordring: 5.0 av 5
Underholdning: 5.0 av 5
Sjanger: platform, action-eventyr
Antall spillere: 1
Continue: Ja, men du må finne dem selv
Utgiver: Sega (1991)

 

This slideshow requires JavaScript.