Tag Archives: meta-retro

Retrospilltester: Sonic the Hedgehog – Sega Master System

Dette er del 6 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 14. mars 1992, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

Sonic the Hedgehog

Sonic the Hedgehog

Sonic the Hedgehog er det beste spillet til dags dato (14/3 1992). Det hele går ut på å redde uskyldige dyr som Dr. Robotnik har forvandlet til roboter. Du må kjempe deg gjennom seks verdener: Green Hill Zone, Bridge Zone, Jungel Zone, Labyrinth Zone, Scrap Brain Zone og til slutt Sky Base Zone.

I hver verden er det tre små-verdener. I den tredje verdenen må du ta Dr. Robotnik.

Det finnes også Spesial nivåer, for å komme dit må du samle sammen 50-99 ringer. På spesial nivåene kan du samle sammen ringer slik at du får et ekstra liv, dvs. 100 ringer. Det fins monitorer der som gir deg ekstra liv og contiuner. OBS! I verden 6 kan du ikke komme til spesial nivåene OBS!

Det finnes sju forskjellige monitorer ellers i spillet. Det kan du lese om i bruksanvisningen på side 13 og 15.

Det finnes en Kaossmaragd (Chaos Emeralds) i hver verden som du må ta. Det finnes hemmelige veier og skjulte skatter (dvs. liv) i spillet. For å ta dine fiender og Dr. Robotnik, må du beherske Super Sonic Spin Attack.

Redaksjonens vurdering

Topp grafikk, bedre finnes ikke. Topp spill. Det er lite du kan si om det, fordi alt er helt topp på dette spillet. En fordel er at du kan hoppe med både KNAPP 1 og 2.

Prøve spill sjøl.

Grafikk & lyd: 5.0 av 5
Spillkontroll: 5.0 av 5
Utfordring: 5.0 av 5
Underholdning: 5.0 av 5
Sjanger: platform, action-eventyr
Antall spillere: 1
Continue: Ja, men du må finne dem selv
Utgiver: Sega (1991)

 

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: Castle of Illusion starring Mickey Mouse – Sega Master System

Dette er del 5 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 23. desember 1991, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

Castle of Illusion - starring Mickey Mouse

Castle of Illusion starring Mickey Mouse

Castle of Illusion starring Mickey Mouse er det beste spillet til Master System. Det utspiller seg i en verden fult av illusjoner.

Du er Mikke Mus og må redde Minni fra den onde heksa Mizerabel. Du må gjennom fem verdener for til slutt å komme til slottet der Mizerabel befinner seg.

Hver dør skjuler en verden med fiender, vakker musikk og fantastisk grafikk. Første dør er veien inn til Den fortrollede skogen, så kommer Lekeland, Godtefabrikken, Biblioteket, Klokketårnet og til slutt Slottet.

Du har begrenset tid i hver verden. Du starter med tre liv og kan få nærmere 30.

Det er en innledning der det ved hjelp av bilde, tekst og musikk beskriver hva som har skjedd og hva du må gjøre for å redde Minne. Når tittelbildet kommer fram og du trykker på START, kommer det fram en liten meny. Du kan da velge mellom øvelse og normal.

øvelse (‘practice‘) er det tre verdener som er forkortet ned til nesten ingen ting. Du starter med tre liv og tre stjener på styrkemåleren.

normal skal du gjennom hele spillet. Du starter med tre liv og tre stjerner på styrkemåleren, men nå kan du få to ekstra stjerner slik at det er fem stjerner på styrkemåleren, da har du også mer å gå på.

Du må få tak i sju juveler får å komm inn i Slottet. I hver verden er det en boss (sjef) du må ta for å få juvelen.

I dette spillet kan du faktisk ta opp skattekister og steiner for å hive på en fiende.

Redaksjonens vurdering

Det er et fantastisk spill på alle måter. Det finnes også continue, men bare ni stykker. Et spill du bør ha i samlingen din.

Tips: Det finnes flere skjulte veier. Prøv deg fram. Det innes også skjulte skattekister. Prøv å hoppe med baken både her og der.

Grafikk & lyd: 5.0 av 5
Spillkontroll: 4.5 av 5
Utfordring: 4.5 av 5
Underholdning: 4.5 av 5
Sjanger: platform, action-eventyr
Antall spillere: 1
Continue: Ja, 9 ganger
Utgiver: Sega (1990)

 

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: Alex Kidd in Miracle World – Sega Master System

Dette er del 4 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 23. desember 1991, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

En liten pressisering, jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg ikke likte dette spillet i 1991. Det er faktisk et av de beste til Master System.

Alec Kidd in Miracle World

Alex Kidd in Miracle World

Alex Kidd in Miracle World er et av de dårligere spill vi i redaksjonen har prøvd. Men det er også visse fordeler, f.eks. er pengeverdiene forandret fra gang til gang.

Det hele går ut på å redde prinsesse Lora fra den onde herskeren Janken the Great. Han har tre medhjelpere som du må beseire hele seks ganger, pluss Janken the Great. Du må beseiere dem med spillet stein-saks-papir.

Janken har som sagt tatt prinsesse Lora og vil overta den vakre byen Radaxian. Dette må du forhindre. Du drar gjennom “Den magiske verden” ved hjelp av Alex Kidd. Du må gjennom 11 navngitte plasser, pluss tre-fire plasser som ikke har noe navn.

Som hjelp har du den kraft at du kan knuse steinblokker, men husk: ikke alle kan knuses.

Du har også en del av et kart og en medaljong av solstein. Det finnes fire skatter i tillegg til Solsteinsmedaljongen. Det er Månesteinsmedaljongen, Gullkronen, Hirottasteinen (som er nøkkelen til de mysterier som omgir kronen) og et personligbrev til kongeriket Nibania.

Du kan få kjøpt ting i butikker som senere kan hjelpe deg. To plasser i spillet er det også utplassert en telepatisk kule. Med den kan du se hva motstanderen din i stein-sagks-papir tenker.

Når du trykker på PAUSE-knappen kommer kartskjermen fram. Der kan du se hvor du er, hva du har av gjenstander, hvor mye penger du har, hvor mange liv du har og hvor mange poeng du har.

En plass i spillet finnes også en hemmelig gang, men den forteller vi ikke om her.

Redaksjonens vurdering

Selv om spillet er et av de dårligere vi har spilt, så har det også fordeler. Selv om det er litt vanskelig å styre Alex Kidd i starten. Musikken kunne vært bedre, men grafikken er brukbar.

Continue finnes, men det koster 400$. På Game Over-skjermen holder du inne OPP og trykker åtte ganger på KNAPP 2.

Grafikk & lyd: 3.5 av 5
Spillkontroll: 3.0 av 5
Utfordring: 4.0 av 5
Underholdning: 3.0 av 5
Sjanger: platform, action-eventyr
Antall spillere: 1
Continue: Ja, 400$
Utgiver: Sega (1986)

 

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: World Games – Sega Master System

Dette er del 3 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 23. desember 1991, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

World Games

World Games

World Games er et av mange sportsspill til Master System. Men Summer Games er mye bedre. Nå over til World Games som skal presenteres her.

I starten kommer en meny fram der du kan velge mellom øvelse, konkurranse i alle grener, konkurranse i noen grener, konkurranse i en gren og for å se på verdensrekordene.

Det finnes fire forskjellige sportsgrener: Barrel jumping (skøytehopp over tønner), Log rolling (tømmerstokkbalansering), Bull riding (okse ridning) og Caber toss (stamme-tømmer-kasting).

Velger du øvelse i en gren, kan du velge hvilken gren du vil øve i. Du kan øve så lenge du vil og når som helst gå tilbake til menyen.

I konkurranse kan du konkurrere mot opptil fire personer samtidig. En spiller om gangen, unntatt i Log rolling, da spiller to samtidig. Er det oddetall spillere, spiller de mot computeren.

Det deles ut tre medaljer i hver øvelse. Sammenlagt poengsum regnes også.

Redaksjonens vurdering

Spillet har visse mangler, bare noen av nasjonalsangene spilles og det er dårlig spillekontroll. Grafikk og lydmessig sett er World Games et dårlig spill i forhold til California Games og Summer Games. En vesentlig mangel er at verdensrekorder du setter blir visket ut av minnet så fort du slår av maskinen.

Grafikk & lyd: 3.5 av 5
Spillkontroll: 3.0 av 5
Utfordring: 4.0 av 5
Underholdning: 3.0 av 5
Sjanger: sport
Antall spillere: 1-4
Continue: Nei
Utgiver: Epyx (1989)

 

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: Ghost House – Sega Master System

Dette er del 2 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 23. desember 1991, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

Ghost House

Ghost House

Ghost House er et spill for den yngre garde. Spillet går ut på å gjennomsøke et spøkelseshus og beseire fem vampyrer. Fire av vampyrene er dumme og nokså lette å beseire, mens den femte er veldig vanskelig.

Til hjelp har Mickey et sverd, men det får du bare ved å hoppe på stearinlysa som henger på veggen. Han kan også fryse alle bevegelser slik at han kan komme seg fram uhindret, men hvordan han får det til sier vi ikke noe om. Dere får også finne ut hvor alle pilene kommer.

Det fins i alt seks runder å klare og til sammen 30 vampyrer, 24 idioter og seks problemer.

Redaksjonens vurdering

Som sagt er spillet for den yngre garde, selv om det er vanskelig. Vi i redaksjonen har også problemer med dette spillet.

Det mangler en viktig ting, nemlig passord. Det er såpass vanskelig og du blir [dør] fryktelig fort.

Et tips skal dere få: hold dere unna de ildsprutende vesna.

Grafikk & lyd: 3.0 av 5
Spillkontroll: 3.0 av 5
Utfordring: 3.0 av 5
Underholdning: 3.0 av 5
Sjanger: platform, action
Antall spillere: 1-2
Continue: Nei
Utgiver: Sega

 

This slideshow requires JavaScript.

Retrospilltester: World Cup Italia’90 – Sega Master System

Dette er del 1 av 6 i min samtidsretro anmeldelser av Sega Master System spill. Anmeldelsene blei skrevet i 1991-92, da jeg var 14-15 år gammel. Det som blir omtalt som redaksjonen, er min søster og meg.

Du kan følge mine samtidsretro anmeldelser på taggen retrospilltester. Anmeldelsen er skrevet 29. desember 1991, og er tidligere publisert på frankeivind.net.

World Cup Italia'90

World Cup Italia’90

World Cup Italia’90 er et fotballspill for de fotball frelste.

Det finnes fem forskjellige valgmuligheter; med håndkontroll 1 kan du velge World Cup, test kamp og straffespark konkurranse.

I World Cup velger du et av de 30 lagene du kan velge blant. Når du har gjort det, begynner turneringen. På skjermen kommer de seks puljene fram. Visst du synes lagene i din pulje er vanskelige, kan du trykke på pause og en ny trekning foretas. Slik kan du fortsette til puljen din ser lett ut. Men det vanskelige er å komme videre til sluttspillet.

testkamp og straffesparkkonkunkurranse velger du først ditt eget lag, selvfølgelig et av de beste, og så velger du computerens lag, et av de dårligere.

Med håndkontroll 2 kan du velge mellom test kamp og straffespark konkurranse, men da med to spillere. Spiller 1 bruker kontroll 1 og spiller 2 bruker kontroll 2. Det gøyeste er selvfølgelig å spille to spillere mot hverandre i kamp eller på straffespark.

Redaksjonens vurdering

Det er et ganske bra spill, men spiller du en kamp er det vanskelig å vite hvilken mann du styrer, uoversiktelig. I spillet World Soccer er et fint og oversiktelig spill, for der ser du mannen i sin helhet, mens i Italia’90 ser du bare en klump som løper (fordi du ser det ovenifra).

Tips: Prøv å behersk alle lag, til og med de dårligste.

Grafikk & lyd: 3.5 av 5
Spillkontroll: 2.5 av 5
Utfordring: 4.0 av 5
Underholdning: 4.5 av 5
Sjanger: sport
Antall spillere: 1-2
Continue: Nei
Utgiver: Sega

 

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Mario Sunshine (GameCube)

Dette er del 18 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 14. oktober 2002.

Super Mario Sunshine

Super Mario Sunshine

Dette er et spill jeg har venta lenge på. Det var kanskje litt skuffende at det ikke blei sluppet noe Mario spill ved lanseringa av GameCube. Men den som venter på noe godt, venter ikke for gjeves. Jeg har lenge vært en stor Mario fan.

Når spillet begynner får vi se en intro video som viser Mario, prinsesse Peach og en gammel Toad på vei til Delfino Island, hvor de tror de skal tilbringe en lang, velfortjent og rolig ferie. Våre venner lander på Delfino Airport og her ser vi de første tegnene til at noe ikke er som det skal være. Flystripa er nemlig tilgrisa. Her får Mario sitt hjelpemiddel, FLUDD (kan best beskrives som en bærbar vannkanon til å ha på ryggen). Ved å spyle vekk griseriet med FLUDD, får Mario sin første Shine. Så blir Mario flytta til Delfino Plaza som blir utgangspunktet for hans nye eventyr. Dette er en liten koselig småby hvor du har fine muligheter til å teste ut Marios egenskaper, enten det er bru av FLUDD, trippelhopp eller vegghopping. Her finnes det også mange Shines som gjør at du kan åpne porter til andre verdener (eller egentlig andre steder på Delfino Island). Delfina Plaza fungerer som  knutepunkt mellom alle stedene på øya. Herfra kan du dra til et annet sted og når oppdraget er utført, kommer du tilbake her. Skulle du være så uheldig å dø, ”faller” du ut av brettet og havner også her.

I tillegg til å samle Shines, skal du også samle blå mynter. Disse kan igjen veksles inn i Shines. Det er totalt 120 Shines i spillet, men du skal visst nok kunne klare spillet med ca. halvparten. Hver verden (eller del av øya) er delt opp i 8 episoder, der noen av oppgavene går igjen i de ulike verdenene, som for eksempel å samle røde mynter.

Grafikkmessig er spillet på det gjevne og til tider svært imponerende. Det er noe av teksturen på vegger og landskapet som kan være blokkete når du kommer tett innpå, men egentlig ikke noe problem. Grafikken er fargerik og sterk og passer godt til det tropiske temaet. Det som virkelig imponerer er vel kanskje den gode fysikken i spillet. Vannet er svært realistisk. Bølgene beveger seg naturlig og når Mario hopper ut i vannet lager han ringer som gradvis forsvinner, som i virkeligheten. Det mest imonerende med dette er vel kanskje når Mario har fått søle eller maling på seg og så hopper i vannet. Da renner det av Mario og løses gradvis opp. Veldig fint å se på. Så har vi vannet Mario spyler, det oppfører seg også veldig bra. Og når Mario løper i sanden, ser vi at sanden spruter opp bak skoene hans og fotavtrykka blir stående igjen i sanden. På enkelte steder har Mario mulighet til å hoppe på strikk som er montert mellom stopler eller bygninger. Og det er fantastisk å se hvordan disse oppfører seg. Man kan også se varmedis. Og når man er en plass på øya, kan man se de andre stedene veldig godt, imponerende. Selv med alle effektene og det som skjer, flyter grafikken veldig fint. Kun en gang var det antydning til litt treghet.

På lydsiden finnes det også noen godbiter. Et eksempel på det er en acapella versjon melodien fra Super Mario Bros. Og det finnes også lydeffekter som bringer minner tilbake fra gamle spill.

Selv om det finnes noen småting jeg kan sette finger på, som håndteringen av kameraet (det kan gjøre spillet vanskelig, men kun et få tall ganger), så er dette et veldig godt spill. Spillets vanskelighetsgrad varierer. Noen ganger er det nesten bare å gå og hente en Shine, mens andre ganger er det nærmest umulig å få tak i dem, som for eksempel når klosser og platformer snurrer rundt. Her går det fort mange liv før du klarer disse banene.

Det er godt å se at Nintendo har klart det igjen. Jeg håper det ikke tar så alt for lang tid før det neste Mario spillet kommer.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – A Link To the Past (Game Boy Advance)

Dette er del 17 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 3. mai 2003.

The Legend of Zelda: A Link To the Past

The Legend of Zelda - A Link To the Past

Dette er første gang jeg har spilt et Zelda spill og det blir neppe siste gang. Det er var utrolig bra. Har du ikke spilt dette, må du bare gå å kjøpe det med en gang. Du vil ikke bli skuffet.

The Legend of Zelda: A Link to the Past kom er en remake (med noen tillegg) av spillet som kom til Super Nintendo i 1991. Jeg kan vel egenltig ikke merke at dette er et 12 år gammalt spill (selv om det hadde vært fint om Nintendo kunne lage et nytt orginalt GBA spill). Det blir din oppgave som Link og gjennopprette balansen mellom ondt og godt i Hyrule og selvfølgelig redde Zelda som er tatt til fange av Ganondorf. Til å begynne med har du ikke mye utstyr. Et sverd får du ganske tidlig og etterhvert kommer også pil&bue og bomerang blant andre (jeg vil ikke avsløre alt). Du må sloss mot ulike monstre, sample nøkler og åpne dører ved å løse små logiske oppgaver. Greie og varierte oppgaver. Man blir lett sugd inn i spillet og det kan være svært vanskelig å få lagt det fra seg. For man må bare komme litt lenger før man slutter, bare litt til…

Grafikken:
Jeg synes grafikken stort sett er helt grei. Den fungerer bra til dette spillet. Jeg kan ikke sammenlikne dette spillet med SuperNES versjonen, men kan ikke tro at det skal være så store forskjeller. En ulempe med GBA er at det i de like hule kan bli vel mørkt på skjermen slik at man ikke helt ser om det er gulv eller “evigheten” som er foran en. Dette er nok bedre på GBA SP som har innebygd lys.

Lyd:
Musikken setter seg raskt og jeg nynnet med. Det er ulik musikk i spillet som forandrer seg etter hvor du er å gir en ekstra stemning til spillet. Desssuten er det lydeffekter her og der. Link skriker hver gang han svinger sverdet sitt (dette kommer fra Zelda til N64). Mange har, etter det jeg har lest ulike steder på internett, ikke likt dette. Men jeg kan vel egenltig ikke si at jeg har festa meg så mye til akkurat dette. Som i en del andre GBA spill kan lyden bli litt spinkel pga. den innebygde høyttaleren. Jeg vil anbefale bruk av høretelefoner fordi det gir en bedre spillopplevelse. Da har en mulighet til å høre hvor fiender kommer fra.

Spillbarhet:
Spillet har gjort meg til en Zelda-fan. Det er veldig vanskelig å legge fra seg. Det er et stort spill, så du har mange timer spilling foran deg. Kontrollen fungerer også bra.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – The Wind Waker (GameCube)

Dette er del 16 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

The Legend of Zelda: The Wind Waker

The Legend of Zelda: The Wind Waker

Det har vært skrevet mye om dette spillet. For de som har fulgt skriveriene på nettet, var folk ville av begeistring da en realistisk Link blei vist i 2000. Men så kom et tilbakeslag for mange, da det dukket opp bilder der spillet var tegnefilmaktig, såkalt cell-shading. Denne skuffelsen forsvant etterhvert som flere bilder og filmsnutter dukket opp og til slutt ble spillet lansert til stor glede for fansen.

The Legend of Zelda – The Wind Waker er en type spill som jeg ikke tidligere har likt så godt. Der man må gå rundt å løse ulike oppgaver, finne gjenstander og så videre. Vel, dette har nå forandret seg. Spillet er alle tiders, trolig det beste jeg har spilt.

Det er en kjent oppgave som må løses. Det er vel ingen overraskelse at Zelda er kidnappet og at du som Link må dra ut i den vannfylte verdenen for til slutt befri prinsesse Zelda. Dette er et stort spill og det er mye  å gjøre. Jeg skal ikke avsløre noe, me kan si så mye at du skal ved hjelp av din båt seile rundt å løse små oppgaver som med tiden er med å løse din store oppgave, nemlig å redde Zelda. Underveis vil du få skaffet deg ulike ting som er med på å lette denne oppgve. Den beste tingen er taktstaven, Wind Waker, som gjør at du kan dirigere vinden. Og ved hjelp av denne kan du forandre vindretningen slik at du kan seile med full fart (for det er jo ganske vanskelig å  seile i motvind), du vil ha muligheten til å transportere deg raske ftil ulike steder. Dette er bare noen av tingene taktstaven kan gjøre. Det kan kanskje virke som at det vil bli mye seiling. Av og til blir det det, men stort sett går det veldig greit. Det er mange øyer og utforske og oppgavene er varierte. De ulike bossene i spillet er også forskjellige, men jeg synes ikke at de var alt for vansklige å ta knekken på. Det var oftere vanskligere å komme fra til der bossen holdt til.

Grafikken er nydelig. Den gir en god tegnefilmaktig opplevelse. Alt er godt detaljert og teksturene er veldig gode. Det er dessuten veldig god bruk av partikkel effekter. I huler hvor det er mye lava kan du se at varme vibrerer i lufta, veldig imponerende. Skyene på himmelen er gode og dynamiske. De farer over himmelen og man kan se når de bygger seg opp til uværskyer før regn og torden setter inn. Det er også imponerende å se hvordan de har klart å illustrere vinden. Trærne, flagg og så videre beveger seg i vindens retning. Dessuten farer det hvite “streker” i gjennom lufta for å vise vindretning. Jeg er veldig imponert over hva de har klart å gjøre. Grafikker flyter fint hele tiden. Kun et par ganger gikk det seint og det var når jeg hadde masse fiender rundt meg og slo alle på en gang slik at de døde. Da gikk det litt treigt, men bortsett fra det var det ingen problemer med grafikken. Kontrollen fungere også veldig godt og det er nesten aldri problemer med kameraet. Jeg opplevde vel problemer kun et par ganger. Musikken er like imponerende som grafikken. Det finnes remiks av gode gamle Zelda-melodier samt nye som gir spillet en god stemning. Lyd effektene er også gode.

I tilleg til hovedoppdraget finnes det en del småoppdrag som du ikke trenger løse for å klare spillet, men som kan være gøy å gjøre for det. Ganske tidlig i spillet får du tak i Tingel Tuner som gjør at du kan koble til Gameboyen og bruke den som et ekstra kart og hjelp i spillet. Her har du mulighet til å kjøpe ulike ting som kan komme godt med. Du har også mulighet til å bruke en ballong som gjør at du lettere kan ta deg over større kløfter (i løpet av 5 sekunder), i stedenfor å ta vanlig vei. Dette kan gjøre spillet lit lettere noen plasser. Jeg brukte den stortsett som ekstra kart, og til det fungerer det veldig godt.

Dette er et spill du absolutt må ha, og det beste som fins til GameCube akkurat nå (dette er selvfølgelig veldig subjektivt). Du har mange morsomme timer foran deg. Var du heldig å kjøpe spillet tidlig fikk du også med en bonus disk (uten noe ekstra i prisen) som inneholder Zelda – Ocarina of Time (fra N64) og Ocarina of Time: Master Quest (tidligere ikke utgitt, men skulle kommet på DD64). Så du får altså tre spill til prisen av en. Det må være bra!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3 (Game Boy Advance)

Dette er del 15 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 30. mars 2003.

Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3

Yoshi?s Island - Super Mario Advance 3

Som de tidligere spillene i Super Mario Advance-serien er også Yoshi’s Island et gammelt Super NES spill. Det kom første gang i 1995 og ble et veldig populært spill, men mente også at dette var et av de beste i Mario-serien.

Det spesielle med dette spillet, er at det ikke er noe tradisjonelt Mario spill. Denne gangen styrer du nemlig Yoshi med Mario på ryggen. Og her ligger også utfordingen i spillet. De fleste bretta er i og for seg ganske greie. Men problemet er jo at du skal ha med deg Mario. Når du blir truffet av en fiende, hopper Mario av ryggen og “stjernene” begynner å tikke ned. Og når stjerne tallet er null, dør du. Det gode er at du kan ha opp til 30 stjerner (du starter med 10), og du har stadig muligheter til å fylle på stjernelageret.

Grafikken i spillet er veldig nydelig. Det er brukt lyse og fine farger, noe som kanskje kan gi det et barnlig preg. Det ser ut som bakgrunnene er tegnet med krittfarger, denne effekten kom nok ennå bedre fram på SNES-versjonen. Bretta er også “dynamiske”, med det mener jeg at flere steder kan man skyte med egg og landskapet blir formet noe etter hvordan man treffer. Flere steder er det lemmer/dører som står inntil vegger og som faller ut mot deg i det Yoshi passerer. Dette er en ganske stillig effekt. Dessuten er flere av bossene veldig elastiske, de spretter som en ballong og forandrer farsong og størrelse og er ikke så statiske som man vanligvis forbinder med sprites. Konvertering fra Super NES er stort sett veldig bra. Det er enkelte steder, først og fremst der man kommer borti Fuzzyballs, at skjermen begynner å bevege seg i bølger som at Yoshi føler seg dårlig. Denne effekten klarer ikke GBA, og de få sekundene (rundt 10) dette varer, er det så godt som umulig å spille. Dette kunne Nintendo ha droppet i denne versjonen, men på SNES var dette veldig stilig.

Lyden i spillet er også veldig god og jeg anbefaler bruk av hodetelefoner slik at man får høre det hele i stereo. Det er 6 verdener med 8 brett i hver. Og det er to bosser i hver verden. Ved å få veldig god poengsum, kan man åpne to nye verdner og et bonus bane i hvert brett. Dette er gode greier, spesielt for de som allerede har spillt spillet på SNES.

Yoshi’s Island anbefales på det varmeste.

This slideshow requires JavaScript.