Tag Archives: 1987

Anmeldelse: World Soccer (Sega Master System, 1987)

World Soccer (Sega Master System, 1987)

Det blir mye fotball i tiden framover nå som fotball-EM starter. Som en liten avveksling, kan man jo prøve seg på mange av fotballspillene som finnes til ulike konsoller.

I 1987 ga Sega ut spillet World Soccer. Nå er det kanskje ikke så mye ‘world‘ med det. Spillet begrenser seg til et lite utvalg på åtte land. Svært likt mange andre 8-bits spill fra denne tiden.

Du kan velge mellom å spille som Argentina, Vest-Tyskland, Frankrike, Brasil, Storbritania, Italia, USA og Japan. Heller ikke dette utvalget overrasker særlig. Dette er land man ofte ser i sportsspill.

Bruksanvisningen innleder med overskriften World Cup Action. Det er nok kanskje å ta litt hardt i. For spillet mangler faktisk cup-delen. Du kan spille enkeltkamper og straffespark konkurranse som en spiller mot maskinen eller som multiplayer. Det gjør at det ikke så veldig givende å spille mot maskinen. Blir som en treningskamp. Om man er to så vil det nok være en god del morsomere, men dette har jeg ikke fått prøvd.

Jeg synes spillerne løper litt hakkete. Kontrollen over spillerne med spark, skudd og taklinger fungerer sånn passe greit. Nå skal det sies at jeg alltid sliter litt med dette i alle fotballspill. Jeg la merke til en liten og artig detalj da jeg spilte som Brasil. De kan nemlig ta brassespark.

Straffespark konkurransen fungerer bra og er også spennende som en-spiller.

Verdenscup trofeet deles ut etter kun en kamp og det er jo i minste laget. Om man er to spiller, vil nok World Soccer fungere.

Utvikler: Sega
Utgiver: Sega
Utgitt: 1987
Kategori: Sport/fotball
Spillerer: 1-2
Platform: Master System
Alternativt navn: Great Soccer (US)

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Duck Hunt (NES, 1987)

Duck Hunt (NES, 1984)

Duck Hunt er et av de klassiske spillene til Nintendo NES. Svært morsomt og underholdnene å spille. Spillet kom ut i 1987 i Europa (året etter NES lanseringa i Norge), men var på det japanske markedet allerede i 1984.

Kortversjonen av Duck Hunt er at du med NES Zapper skal skyte flest mulig ender for å få mest mulig med poeng. Men så finnes det noen varianter av spillet.

I Game A er det en fugl som flyr, mens det i Game B er to fugler som flyr samtidig. Det er forskjellene. Likhetene er at det i hver runde er 10 fugler som flyr og at du må treffe et visst antall av dem for å komme videre. Du har også tre skudd, noe som betyr at du kan bomme to ganger i Game A, men kun en gang i Game B for å gå videre.

Noe jeg hadde glemt, da jeg spillte Duck Hunt igjen, var Game C Clay Shooting. Her er det leirdueskyting som gjelder. To disker skytes ut samtidig, også her må du treffe et minimum for å komme videre til neste runde.

Felles for alle variantene i spillet, er at det blir vanskeligere etter hvert som du kommer utover i spillet. Endene flyr raskere og du må treffe fler av dem for å komme videre.

Duck Hunt er faktisk basert på et annet Nintendo spill, nemlig Beam Gun: Duck Hunt. Dette var et elektronisk leketøy som kom ut i 1976 i Japan. Som en liten kuriositet kan det nevnes at Sega i 1969 hadde et mekanisk arkadespill ved navn Duck Hunt.

Jeg oppdaget et par ting, da jeg spillte Duck Hunt på nytt nå. Endene kommer i tre ulike farger: sort, lilla og blå. Men når de skytes og hunden holder opp byttet, er dette alltid en sort fugl. Den mest sannsynlige forklaringen på dette, er å spare plass i ROM (som var begrenset og dyrebar på 80-tallet).

Når du bommer på fuglen, så flyr den vekk. I Game A får du beskjeden ‘Fly away‘, mens du ikke får noe slikt i Game B.

I Game A er det faktisk mulig for en spiller nr. 2 og bruker NES-kontrolleren til å forandre hvilken rettning fuglen flyr i.

Nei, det er ikke mulig å skyte hunden (selv om du har lyst). Dette skal bare være mulig i en bonusrunde på arkadespillet Vs. Duck Hunt.

Det er fremdeles svært gøy og underholdene å spille Duck Hunt på NES. Kan anbefale å børste støvet av dette spillet, om du ikke allerede har gjort det.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Out Run (Sega Master System, 1987)

Out Run dukket opp i arkadehallene i 1986 og blei et populært spill, noe som resulterte i at det havnet på det som var av hjemmedatamaskiner og en rekke konsoller på den tiden.

Men jeg spilte aldri Out Run i arkedehallene. Min versjon og den jeg liker, er den Sega ga ut i 1987 på Master System.

Out Run - Sega Master System Out Run - Sega Master System

Med en Ferrari Testarossa skal du ta deg fram fra start til  mål så raskt som mulig. Selvfølgelig er det en tidsgrense som du må komme under for hver strekning. Klarer du ikke det, er spillet over. Det er deg mot klokka.

Det er fem strekninger, men ved enden av hver kan du velge å kjøre enten venstre eller høyre, så du har totalt 15 ulike ruter å kjøre. Ruten til høyre er lettere enn ruten til venstre.

Out Run er vel det eneste bilspillet hvor jeg bruker manuelt gir (automatgir eksisterer ikke i dette spillet). Dessverre kan det være lett å gire ned når du svinger, slik at du mister fart. Så det er lurt å være bevisst på hvordan du holder på styrekontrolleren.

Musikken i Out Run er klassikere og spesielt Magical Sound Shower. Du kan i tillegg velge Passing Breeze og Splash Wave på bilradioen før du starter. Det er liksom noe med soundet til 8-bit musikk. Har sikkert mye med at jeg vokste opp med det og at nostalgien noen ganger tar over.

Da jeg skulle lage spillvidoen som du kan se øverst, oppdaget jeg at Sega -tid og vanlig tid ikke er den samme. Et sekund er ikke et sekund. I løpet klokker jeg inn på 5’10″02, mens løpet i virkeligheten varer i 7 minutter og 41 sekunder. Så et Sega-sekund varer ca. 1,5 normal-sekunder. Første gang jeg har lagt merke til det.

Men dette er ikke på langt nær noen rekord. En kikk i min gamle notatbok viser at jeg i ’92 satte en personlig rekord som står den dag i dag. Tiden 4’59″63 og poengsummen 32 928 520. Slår du den?

Jeg synes Out Run fremdeles holder seg godt. Grafikken på Master System er god og gjør så godt den kan i å etterlikne Super-Scaler teknologien som blei brukt i arkadeversjonen. Musikken er legendarisk og er i seg selv nok til å ta meg med tilbake til gamledager og et godt spillminne som fremdeles lever i beste velgående.

This slideshow requires JavaScript.