Bokanmeldelse: 8 bitar på 80-talet

8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen

Har du lurt på hvordan Nintendo kom til Skandinavia? Om svaret er ja eller nei, så får du uansett vite om det i den svenske boka 8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen. Boka er skrevet av Martin Lindell.

Boka tar for seg historien om grunnleggelsen av Bergsala og hvordan de etter hvert blei distributør for Nintendo i Sverige og de andre Skandinaviske landene.

Bergsala startet med import av hi-fi utstyr fra Asia før en av grunnleggerne oppdaget Game & Watch på en til Asia. Og Bergsala starter etter hvert å distribuere disse håndholdte spillene i Sverige.

8-bitar på 80-talet tar videre for seg hvordan NES kommer til Sverige, opprettelsen av Nintendoklubbene og betydningen av Super Mario Bros. og Zelda, og ser i tillegg på Nintendo Magasinet og NES-spill på svensk.

Bok 8-bitar på 80-talet kan nok føles noe kort med sine 86 sider, hvorav ca. 50 sider brukes til historien om Nintendos inntog i svenske hjem. De resterende sidene tar for seg viktige spill som blei lansert på Nintendo NES. I tillegg får du litt statistikk og en komplett liste of NES-spill gitt ut i Sverige.

Til tross for en noe kort bok (side messig), er 8-bitar på 80-talet interessant lesning og en bok du kan godt kan lese om du er interessert i Nintendo.

8-bitar på 80-talet: Nintendos marsch in i de svenska hemmen

Anmeldelse: Super Mario Sunshine (GameCube)

Dette er del 18 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 14. oktober 2002.

Super Mario Sunshine

Super Mario Sunshine

Dette er et spill jeg har venta lenge på. Det var kanskje litt skuffende at det ikke blei sluppet noe Mario spill ved lanseringa av GameCube. Men den som venter på noe godt, venter ikke for gjeves. Jeg har lenge vært en stor Mario fan.

Når spillet begynner får vi se en intro video som viser Mario, prinsesse Peach og en gammel Toad på vei til Delfino Island, hvor de tror de skal tilbringe en lang, velfortjent og rolig ferie. Våre venner lander på Delfino Airport og her ser vi de første tegnene til at noe ikke er som det skal være. Flystripa er nemlig tilgrisa. Her får Mario sitt hjelpemiddel, FLUDD (kan best beskrives som en bærbar vannkanon til å ha på ryggen). Ved å spyle vekk griseriet med FLUDD, får Mario sin første Shine. Så blir Mario flytta til Delfino Plaza som blir utgangspunktet for hans nye eventyr. Dette er en liten koselig småby hvor du har fine muligheter til å teste ut Marios egenskaper, enten det er bru av FLUDD, trippelhopp eller vegghopping. Her finnes det også mange Shines som gjør at du kan åpne porter til andre verdener (eller egentlig andre steder på Delfino Island). Delfina Plaza fungerer som  knutepunkt mellom alle stedene på øya. Herfra kan du dra til et annet sted og når oppdraget er utført, kommer du tilbake her. Skulle du være så uheldig å dø, ”faller” du ut av brettet og havner også her.

I tillegg til å samle Shines, skal du også samle blå mynter. Disse kan igjen veksles inn i Shines. Det er totalt 120 Shines i spillet, men du skal visst nok kunne klare spillet med ca. halvparten. Hver verden (eller del av øya) er delt opp i 8 episoder, der noen av oppgavene går igjen i de ulike verdenene, som for eksempel å samle røde mynter.

Grafikkmessig er spillet på det gjevne og til tider svært imponerende. Det er noe av teksturen på vegger og landskapet som kan være blokkete når du kommer tett innpå, men egentlig ikke noe problem. Grafikken er fargerik og sterk og passer godt til det tropiske temaet. Det som virkelig imponerer er vel kanskje den gode fysikken i spillet. Vannet er svært realistisk. Bølgene beveger seg naturlig og når Mario hopper ut i vannet lager han ringer som gradvis forsvinner, som i virkeligheten. Det mest imonerende med dette er vel kanskje når Mario har fått søle eller maling på seg og så hopper i vannet. Da renner det av Mario og løses gradvis opp. Veldig fint å se på. Så har vi vannet Mario spyler, det oppfører seg også veldig bra. Og når Mario løper i sanden, ser vi at sanden spruter opp bak skoene hans og fotavtrykka blir stående igjen i sanden. På enkelte steder har Mario mulighet til å hoppe på strikk som er montert mellom stopler eller bygninger. Og det er fantastisk å se hvordan disse oppfører seg. Man kan også se varmedis. Og når man er en plass på øya, kan man se de andre stedene veldig godt, imponerende. Selv med alle effektene og det som skjer, flyter grafikken veldig fint. Kun en gang var det antydning til litt treghet.

På lydsiden finnes det også noen godbiter. Et eksempel på det er en acapella versjon melodien fra Super Mario Bros. Og det finnes også lydeffekter som bringer minner tilbake fra gamle spill.

Selv om det finnes noen småting jeg kan sette finger på, som håndteringen av kameraet (det kan gjøre spillet vanskelig, men kun et få tall ganger), så er dette et veldig godt spill. Spillets vanskelighetsgrad varierer. Noen ganger er det nesten bare å gå og hente en Shine, mens andre ganger er det nærmest umulig å få tak i dem, som for eksempel når klosser og platformer snurrer rundt. Her går det fort mange liv før du klarer disse banene.

Det er godt å se at Nintendo har klart det igjen. Jeg håper det ikke tar så alt for lang tid før det neste Mario spillet kommer.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – A Link To the Past (Game Boy Advance)

Dette er del 17 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 3. mai 2003.

The Legend of Zelda: A Link To the Past

The Legend of Zelda - A Link To the Past

Dette er første gang jeg har spilt et Zelda spill og det blir neppe siste gang. Det er var utrolig bra. Har du ikke spilt dette, må du bare gå å kjøpe det med en gang. Du vil ikke bli skuffet.

The Legend of Zelda: A Link to the Past kom er en remake (med noen tillegg) av spillet som kom til Super Nintendo i 1991. Jeg kan vel egenltig ikke merke at dette er et 12 år gammalt spill (selv om det hadde vært fint om Nintendo kunne lage et nytt orginalt GBA spill). Det blir din oppgave som Link og gjennopprette balansen mellom ondt og godt i Hyrule og selvfølgelig redde Zelda som er tatt til fange av Ganondorf. Til å begynne med har du ikke mye utstyr. Et sverd får du ganske tidlig og etterhvert kommer også pil&bue og bomerang blant andre (jeg vil ikke avsløre alt). Du må sloss mot ulike monstre, sample nøkler og åpne dører ved å løse små logiske oppgaver. Greie og varierte oppgaver. Man blir lett sugd inn i spillet og det kan være svært vanskelig å få lagt det fra seg. For man må bare komme litt lenger før man slutter, bare litt til…

Grafikken:
Jeg synes grafikken stort sett er helt grei. Den fungerer bra til dette spillet. Jeg kan ikke sammenlikne dette spillet med SuperNES versjonen, men kan ikke tro at det skal være så store forskjeller. En ulempe med GBA er at det i de like hule kan bli vel mørkt på skjermen slik at man ikke helt ser om det er gulv eller “evigheten” som er foran en. Dette er nok bedre på GBA SP som har innebygd lys.

Lyd:
Musikken setter seg raskt og jeg nynnet med. Det er ulik musikk i spillet som forandrer seg etter hvor du er å gir en ekstra stemning til spillet. Desssuten er det lydeffekter her og der. Link skriker hver gang han svinger sverdet sitt (dette kommer fra Zelda til N64). Mange har, etter det jeg har lest ulike steder på internett, ikke likt dette. Men jeg kan vel egenltig ikke si at jeg har festa meg så mye til akkurat dette. Som i en del andre GBA spill kan lyden bli litt spinkel pga. den innebygde høyttaleren. Jeg vil anbefale bruk av høretelefoner fordi det gir en bedre spillopplevelse. Da har en mulighet til å høre hvor fiender kommer fra.

Spillbarhet:
Spillet har gjort meg til en Zelda-fan. Det er veldig vanskelig å legge fra seg. Det er et stort spill, så du har mange timer spilling foran deg. Kontrollen fungerer også bra.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: The Legend of Zelda – The Wind Waker (GameCube)

Dette er del 16 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

The Legend of Zelda: The Wind Waker

The Legend of Zelda: The Wind Waker

Det har vært skrevet mye om dette spillet. For de som har fulgt skriveriene på nettet, var folk ville av begeistring da en realistisk Link blei vist i 2000. Men så kom et tilbakeslag for mange, da det dukket opp bilder der spillet var tegnefilmaktig, såkalt cell-shading. Denne skuffelsen forsvant etterhvert som flere bilder og filmsnutter dukket opp og til slutt ble spillet lansert til stor glede for fansen.

The Legend of Zelda – The Wind Waker er en type spill som jeg ikke tidligere har likt så godt. Der man må gå rundt å løse ulike oppgaver, finne gjenstander og så videre. Vel, dette har nå forandret seg. Spillet er alle tiders, trolig det beste jeg har spilt.

Det er en kjent oppgave som må løses. Det er vel ingen overraskelse at Zelda er kidnappet og at du som Link må dra ut i den vannfylte verdenen for til slutt befri prinsesse Zelda. Dette er et stort spill og det er mye  å gjøre. Jeg skal ikke avsløre noe, me kan si så mye at du skal ved hjelp av din båt seile rundt å løse små oppgaver som med tiden er med å løse din store oppgave, nemlig å redde Zelda. Underveis vil du få skaffet deg ulike ting som er med på å lette denne oppgve. Den beste tingen er taktstaven, Wind Waker, som gjør at du kan dirigere vinden. Og ved hjelp av denne kan du forandre vindretningen slik at du kan seile med full fart (for det er jo ganske vanskelig å  seile i motvind), du vil ha muligheten til å transportere deg raske ftil ulike steder. Dette er bare noen av tingene taktstaven kan gjøre. Det kan kanskje virke som at det vil bli mye seiling. Av og til blir det det, men stort sett går det veldig greit. Det er mange øyer og utforske og oppgavene er varierte. De ulike bossene i spillet er også forskjellige, men jeg synes ikke at de var alt for vansklige å ta knekken på. Det var oftere vanskligere å komme fra til der bossen holdt til.

Grafikken er nydelig. Den gir en god tegnefilmaktig opplevelse. Alt er godt detaljert og teksturene er veldig gode. Det er dessuten veldig god bruk av partikkel effekter. I huler hvor det er mye lava kan du se at varme vibrerer i lufta, veldig imponerende. Skyene på himmelen er gode og dynamiske. De farer over himmelen og man kan se når de bygger seg opp til uværskyer før regn og torden setter inn. Det er også imponerende å se hvordan de har klart å illustrere vinden. Trærne, flagg og så videre beveger seg i vindens retning. Dessuten farer det hvite “streker” i gjennom lufta for å vise vindretning. Jeg er veldig imponert over hva de har klart å gjøre. Grafikker flyter fint hele tiden. Kun et par ganger gikk det seint og det var når jeg hadde masse fiender rundt meg og slo alle på en gang slik at de døde. Da gikk det litt treigt, men bortsett fra det var det ingen problemer med grafikken. Kontrollen fungere også veldig godt og det er nesten aldri problemer med kameraet. Jeg opplevde vel problemer kun et par ganger. Musikken er like imponerende som grafikken. Det finnes remiks av gode gamle Zelda-melodier samt nye som gir spillet en god stemning. Lyd effektene er også gode.

I tilleg til hovedoppdraget finnes det en del småoppdrag som du ikke trenger løse for å klare spillet, men som kan være gøy å gjøre for det. Ganske tidlig i spillet får du tak i Tingel Tuner som gjør at du kan koble til Gameboyen og bruke den som et ekstra kart og hjelp i spillet. Her har du mulighet til å kjøpe ulike ting som kan komme godt med. Du har også mulighet til å bruke en ballong som gjør at du lettere kan ta deg over større kløfter (i løpet av 5 sekunder), i stedenfor å ta vanlig vei. Dette kan gjøre spillet lit lettere noen plasser. Jeg brukte den stortsett som ekstra kart, og til det fungerer det veldig godt.

Dette er et spill du absolutt må ha, og det beste som fins til GameCube akkurat nå (dette er selvfølgelig veldig subjektivt). Du har mange morsomme timer foran deg. Var du heldig å kjøpe spillet tidlig fikk du også med en bonus disk (uten noe ekstra i prisen) som inneholder Zelda – Ocarina of Time (fra N64) og Ocarina of Time: Master Quest (tidligere ikke utgitt, men skulle kommet på DD64). Så du får altså tre spill til prisen av en. Det må være bra!

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3 (Game Boy Advance)

Dette er del 15 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 30. mars 2003.

Yoshi’s Island – Super Mario Advance 3

Yoshi?s Island - Super Mario Advance 3

Som de tidligere spillene i Super Mario Advance-serien er også Yoshi’s Island et gammelt Super NES spill. Det kom første gang i 1995 og ble et veldig populært spill, men mente også at dette var et av de beste i Mario-serien.

Det spesielle med dette spillet, er at det ikke er noe tradisjonelt Mario spill. Denne gangen styrer du nemlig Yoshi med Mario på ryggen. Og her ligger også utfordingen i spillet. De fleste bretta er i og for seg ganske greie. Men problemet er jo at du skal ha med deg Mario. Når du blir truffet av en fiende, hopper Mario av ryggen og “stjernene” begynner å tikke ned. Og når stjerne tallet er null, dør du. Det gode er at du kan ha opp til 30 stjerner (du starter med 10), og du har stadig muligheter til å fylle på stjernelageret.

Grafikken i spillet er veldig nydelig. Det er brukt lyse og fine farger, noe som kanskje kan gi det et barnlig preg. Det ser ut som bakgrunnene er tegnet med krittfarger, denne effekten kom nok ennå bedre fram på SNES-versjonen. Bretta er også “dynamiske”, med det mener jeg at flere steder kan man skyte med egg og landskapet blir formet noe etter hvordan man treffer. Flere steder er det lemmer/dører som står inntil vegger og som faller ut mot deg i det Yoshi passerer. Dette er en ganske stillig effekt. Dessuten er flere av bossene veldig elastiske, de spretter som en ballong og forandrer farsong og størrelse og er ikke så statiske som man vanligvis forbinder med sprites. Konvertering fra Super NES er stort sett veldig bra. Det er enkelte steder, først og fremst der man kommer borti Fuzzyballs, at skjermen begynner å bevege seg i bølger som at Yoshi føler seg dårlig. Denne effekten klarer ikke GBA, og de få sekundene (rundt 10) dette varer, er det så godt som umulig å spille. Dette kunne Nintendo ha droppet i denne versjonen, men på SNES var dette veldig stilig.

Lyden i spillet er også veldig god og jeg anbefaler bruk av hodetelefoner slik at man får høre det hele i stereo. Det er 6 verdener med 8 brett i hver. Og det er to bosser i hver verden. Ved å få veldig god poengsum, kan man åpne to nye verdner og et bonus bane i hvert brett. Dette er gode greier, spesielt for de som allerede har spillt spillet på SNES.

Yoshi’s Island anbefales på det varmeste.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Burnout 2 – Point of Impact (GameCube)

Dette er del 14 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 26. juli 2003.

Burnout 2 – Point of Impact

Burnout 2 - Point of Impact

Jeg har alltid likt bilspill. Det har liksom vært min geie. De store gamle favorittene er vel kanskje Our Run på Segas Master System (finnes også i et utall andre versjoner) og Pit Stop 2 på Commodore 64. Og siden jeg kjøpte GameCube har jeg venta på et godt bilspill. Jeg kom aldri så langt til å kjøpe det orginale Burnout spillet, for jeg hørte at et nytt var på vei og jeg ventet.

Burnout 2: Point of Impact er en forbedret versjon av den som finnes til Playstation 2. Det er flere biler, baner og grafikken skal også være oppjustert. Det første som slo meg når jeg spilte, var den gode grafikken, de store omgivelsene og hvor fint det hele flyter.

Det finnes en del ulike spill-modier. Den første du må igjennom er Offensive Driving 101. Dette er en liten opplæing på spillet. Når den er gjennomført åpner de andre seg: Championship, Single Race, Time Attack, Pusruit og Crash. Det er Championship som er hoved modi. Vinner du race her, kan du åpne nye baner og biler som blir tilgjengelige i de andre delene av spillet. Når du har klart Championship åpnes Custom Series Championship som da blir det viktigste stedet får å få tak i ny biler. Singel Race, Pursiut og Crash kan også spilles som multiplayer.

Området banene befinner seg på er Pacific International Airport, Palm Bay, Interstate 88, Big Surf, Sunrise Valley og Crystal Summit. Det er i alt 30 baner å kjøre. Banene blir kjørt hver for seg (forlengs og baklengs) og det er også noen point-to-point baner. Det vil si at du for eksempel starter i Palm Bay og kjører i mål i Sunrise Valley.

Burnout har hele tiden vært et godt krasje-spill. Et bilkrasj i Burnout 2 er imponerende. I orginalen måtte du se krasjet i slowmotion fra tre ulike vinkler før du kunne kjøre  videre. Det trenger du ikke nå. Krasjet blir bre vist en gang. Men så er jo et eget krasj-modus innført hvor det gjelder å volde mest mulig skade på bilene. Det er gøy å kjøre inn i motkommende bil i et veikryss, se at andre biler prøver å bremse opp, men krasjer og det til slutt blir en stor haug med skrapmetall. I bruksanvisningen står at du ikke må prøve dette i virkeligheten.

I Burnout 2 blir du belønnet for å kjøre vågalt. Ved å køre i motsatt kjørebane, unngå krasjer, hoppe og sladde bygger du opp “burn-meteret”. Når det er fullt, er det bare å trykke L og bilen får ekstra god fart. Og ved å fremdeles kjøre vågalt kan du få flere slike boost etter hverandre (min rekord er 6 på rad). Er du uheldig, treffer du en bil eller midtrabatt. Om det kanskje er litt kjedelig, blir det i alle fall et fint krasj.

Burnout 2: Point of Impact er et spill jeg gjerne vil anbefale. God grafikk og mye moro. Det hender av og til at det dukker opp noen grafiske feil, men de fleste spill inneholder slike. Du blir raskt sugd inn i farten og spenning som dette spillet gir.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Sonic Advance (Game Boy Advance)

Dette er del 13 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 24. juli 2002.

Sonic Advance

Sonic Advance

For et par år tilbake ville dette vært helt utenkelig; et Sega spill på en Nintendo maskin. Men for ca. 1 1/2 år siden sluttet Sega å lage spillmaskiner (Dreamcast ble siste konsol) og bruker nå all sin tid på å utvikle spill til andre spillkonsoler. Det er ennå ikke kommet noe helt nytt Mario spill fra Nintendo, bare nye utgaver av gamle spill. Mens Sega er ute med et helt nytt Sonic spill, ekslusivt på GBA. Sonic Advance er et spill i Sonics ånd slik vi kjenner det fra Mega Drive og Master System på begynnelsen av 90-tallet.

Den onde forskeren Dr. Eggmans (tidligere kjent som Dr. Robotnic) plan er å forvandle alle dyra i Sonics univers til roboter. Det blir din oppgave å forhindre dette. Ved hjelp av Sonic the Hedgehog, Miles “Tails” Prower,Knuckles the Echidna eller Amy Rose skal du igjennom totalt 14 ulike verdener. I tillegg til å bekjempe Dr. Eggman skal du også samle 7 Chaos Emeralder (disse må du ha for å åpne den siste verdenen).

I tillegg til dette har du muligheten til å oppdra en Chao i Chaos Garden. Denne kan så overføres til Sonic Adventure 2: Battle på GameCube.

Grafikk:
Alle Sonic spill er lagd sånn at du kan løpe igjennom brettene veldig raskt. På GBA kunne dette vært et problem på grunn av LCD-skjermen, men dette legger du faktisk ikke merke til. Du kan løpe alt du orker og GBA klarer å følge med uten noen som helst problemer. Men du kan også ta det mer rolig og nyte grafikken, for den er virkelig fin. De som har spilt Sonic på Mega Drive tidligere kan kjenne igjen temaene på noen av banene, men det er nytt design på alle baner i Sonic Advance.

Lyd:
Hver verden har sin melodi som passer fint til temaet. Noen av melodiene er ganske fengende og heldigvis finnes det en Sound Test i Option-menyen slig at det går an å høre på favorittene. Ellers er det enkle lyd effekter på hopping, når du tar fiender eller mister alle ringene du har samla.

Spillbarhet:
De ulike figurene har forskjelle egenskaper. Med for eksempel Tails kan du fly opp på høyere avsatter som du ikke når med de andre figurene og utforske andre deler av brettene. Du kan løpe fort gjennom brettene eller utforske dem. For å få tak i Emeralene, må du ta det litt rolig å se deg rundt. Er du heldig finner du en spesial fjær som spretter deg opp til en bane hvor du skal samle inn et visst antall ringer for å kunne få emeralen. Dette kan være ganske vanskelig fordi dette skjer i pseudo-3D og styringa er noe vanskelig, men med litt trening burde det gå.

Går du lei av den valige spillinga, kan du jo prøve Time Attack hvor det gjelder å komme så fort som mulig igjennom banen du velger. Du kan spille mot en annen med en spill-kassett. Da gjelder det å samle flest mulige ringer før tida renner ut. Har hver av spillerene en egen spill-kassett kan man spille Race hvor det er første man n til mål, eller Chao Hunt hvor du skal finne flere Chao enn dine motspillere før tida går ut. Og som om dette ikke er nok, kan du også ta en tur til Tiny Chao Garden hvor du fostrer opp en Chao som du kan overføre til Sonic på GameCube (alla det som gikk an på Dreamcast).

Hvis vi sammenlikner spillet med Super Mario World, er det kanskje noe kort, men du verden hvor gøy det er å spille så lenge det varer. Dessuten har du jo fire ulike karakter du kan spille igjennom med og det forlenger selvsagt levetiden til spillet. Selv er jeg litt betatt av Chao Garden. Men har du muligheten til å prøve (eller kjøpe) dette spillet, bør du gjøre det.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Rayman 3 – Hoodlum Havoc (GameCube)

Dette er del 12 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juni 2003.

Rayman 3: Hoodlum Havoc

rayman3_cover

Rayman er en arm- og beinløs fransk skapning som første gang så sitt lys på Playstation på midten av 90-tall og har siden den gang dukket opp med nye spill på ulike konsoler. Denne gangen er tiden kommet for GameCube.

Historien er som følger: En rød Lum ved navnet Andre forvandlet seg til en liten hårball. De andre røde Lummene forvanldet han til sorte Lummer. Og målet hans var å erobre verden. Så det blir din oppgave som Rayman å rydde opp i dette rotet.

Rayman er en artig figur å spille med og jeg har likt ham siden jeg prøvde på Playstation for mange år siden. Og jeg liker ham fremdeles. Selv om Rayman nå er i full 3D, er det tydlig fremdeles et platformspill. Du har ikke store muligheter til å utforske 3D-verdenen. Det er stortsett bare en vei å følge slik som i et platformspill. Men dette trenger selvfølgelig ikke være negativt. Noen ganger føler jeg at man er vel bundet til å gå rett fram, men stortsett er ikke dette noe problem. Lengden på brettene varier. Noen er ganske korte, mens andre kan være veldig lange. Mellom hvert brett lagres spillet automatisk og du får også en prosentvis overiskt over hvordan du har klart brette. Denne prosenten baserer seg på hvor mange fiender du har tatt og hvor mange Hoodlums du har klart å befri fra burene som finnes på bretta. Om du ikke klarer alle burene første gang du spiller brettet, kan du gå tilbake ved en senere anledning å prøve på nytt.

Grafikken er helt grei og det er en del gode partikkeleffekter i spillet. Kontrollen fungerer også bra. Musikken gir en god stemning til spillet. Noe som har irritert meg litt er bonusbanene som kommer etter en del av bretta kan være ganske lange og skulle du være så uheldig å falle av banen på galt sted, må du begynne et stykke bak der du falt av. På den positive siden vil du i løpet av spillets gang åpne ulike bonus spill som du kan spille alene eller mot andre, også ved hjelp av GBA (en Tetris-variant som kan være litt vrien, men gøy når du får det til). Ikke alle små-spilla er like morsome, men det er likevel gøy at du får slike spill. Har du Rayman 3 til Gameboy Advance vil du kunne åpne 10 bonus brett med dette spillet og det er jo bra.

Alt i alt er dette et ganske greit spill, kanskje litt kort, og som Rayman fans har stor glede av.

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Sonic Adventure 2 – Battle (GameCube)

Dette er del 11 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 29. september 2002.

Sonic Adventure 2: Battle

Sonic Adventure 2: Battle

Jeg var litt spent på hvordan Sonic ville fungere i 3D. Første gang jeg spilte Sonic var Sonic the Hedgehog til Master System helt på begynnelsen av 90-tallet. Dette er det eneste Sonic spillet jeg har spilt helt i gjennom, i tillegg til litt prøvespilling på Mega Drive (og selvfølgelig Sonic Advance ). Men dette var nok til at jeg blei hekta på Sonic.

Sonic Adventure 2: Battle er nærmest identisk versjon av den som finnes på Dreamcast. De som har spilt begge versjonen sier at det grafikk-messig ikke er så store forskjeller. Men det betyr ikke at SA2b på GameCube er dårlig. Den er helt på det gjevne, men jeg synes kanskje at Sonic fungerer best i 2D (bare se på hvordan Sonic Advance er).

Så litt til plottet i spillet. Du kan velge mellom Hero og Dark . Spillet er lagt opp sånn at hver verden har sine karakterer du spiller med. De henger litt sammen i par. Der Sonic / Shadow har løpe-springe bretta (slik vi kjenner Sonic fra før), med Tails/ Dr. Eggman sitter du i en robot og med Knuckles / Rouge kan du fly. Undervei samler du ringer, små dyr og fargede staver. Disse kan senere brukes til og oppdra Chao’ene. Og når du klarer et brett, får du et emblem. I alt finnes det 180 emblem.

Det finnes også et 2-player modus der du kan spillet mot en annen. Og så har du Chao Garden hvor du skal oppdra små skapsninger. Her mater du dem og steller pent med dem. De kan delta i karate kamper eller løpe omkapp med andre Chao’er i ulike løp. Dessuten kan du overføre dem til GBA og mate dem der. Ganske gøy.

Det er to tekniske problemer med SA2b. Det ene er at kameraet ikke funger noe særlig godt. Du kan forandre posisjon, men når du beveger deg går den tilbake til utgangsposisjonen igjen, og det er jo lite praktisk. Og på lyd siden overdøver musikken ofte andre lydeffekter, og da spesielt tale som blir veldig vanskelig å høre. Bortsett fra det har spillet mye god og variert tekstur. Så liker jeg snuttene i etter hvert brett som etter min mening fint forteller hvordan historien forsetter.

Sonic Adventure 2: Battle er et ganske gøy spill, men du bør kanskje være en liten Sonic fans hvis du skal ha full glede av det.

 

This slideshow requires JavaScript.

Anmeldelse: Super Mario World – Super Mario Advance 2 (Game Boy Advance)

Dette er del 10 av 18 i mine retro anmeldelser av gamle GameCube og Game Boy Advance spill. Anmeldelsene er tidligere publisert på min gamle Geocities web-side i 2002 og senere på frankeivind.net. Anmeldelsene republiseres nå på denne bloggen til glede for nye lesere. Alle de gamle spill-anmeldelsene mine finner du samlet under taggen gamlespilltester.

Anmeldelsen blei første gang plublisert 23. juli 2002.

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er en perfekt kopi av SNES versjonen som blei lansert sammen med maskinen da den kom i 1990. Mange anser dette som et av, om ikke det beste spillet i denne sjangeren (muligens bare slått av Super Mario Bros. 3 til NES). Så det er på ingen måter noe dårlig spill som har kommet til GBA. Alt i SNES versjonen er med, pluss noen små forandringer.

Som vanlig har Bowser kidnappet Toadstool og det er Mario (denne gangen kan du også velge Luigi) som nok en gang må komme til unsetning. Handlingen foregår på Yoshi’s Island, og ikke helt overranskende får Mario hjelp av Yoshi.

Grafikk:
Så vidt jeg kan se, er det ingen grafiske forskjeller mellom Super Mario World til SNES og GBA. Det eneste er jo selvsagt at GBA har noe mindre skjerm og dermed dårligere oppløsning enn SNES, men spillet bærer ikke preg av dette. Grafikken er nydelig og velpolert til tross for sine 12 år. Det er ingen problem å se objektene på skjermen, men noen steder som er ganske mørke kan være vanskelig å se. Det er ikke spillets feil, men mangel på backlight i GBA. Av helt ny grafikk er en intro til spillet som er ganske fin.

Lyd:
Musikken er god og passer fint til temaene på de ulike bretta. Lyden fra GBA kan kanskje bli noe tynn og jeg vil derfor anbefale bruk av høretelefoner. Lydeffektene er også gode og det er kommet noen nye samplinger til både Mario og Luigi.

Spillbarhet:
Dette er et veldig stort spill med hele 96 utganger, inkludert de i Special World. I tillegg til Mario kan du også spille Luigi selv om han er litt vanskeligere å kontrollere. Han har samme egenskaper som i SMB2 til NES, og han gode flygeegenskaper kan benyttes i på enkelte brett for å nærmest fly over det uten å bevege seg noe særlig nede på bakken. Selv om man spiller brett etter brett, er ikke SMW et helt linært spill. En del brett har hemmelige utganger og det går an å velge alternative ruter på oversiktskartet. Man trenger med andre ord ikke spille gjennom alle bretta for å klare spillet. Det er fult mulig å klare hele spillet på rundt 40 minutter, men da må du kjenne til alle hemmelige veier. Selv når SMW er ferdig spillt er det gøy å komme tilbake på tidligere brett å spille. En oppgave kan jo være og få samla sammen alle Dragon Coins, det skal være 5 på hvert brett. Vil du ha en avkobling fra spillinga, kan du jo alltids spille Mario Bros. som følger med som en ekstra bonus. Du kan også spille sammen med 3 andre.

Super Mario World: Super Mario Advance 2 er et absolut must. Har du ikke spilt spillet før, er dette din store sjanse. Var du så heldig å ha en Super Nintendo tidlig på 90-tallet, blir dette et hjertelig gjensyn. God spilling!

This slideshow requires JavaScript.